torsdag 16. desember 2010

Juleblogg


No er vi inne i den mest hektiske julestrida. Mange er slitne, for både dagene og nettene blir for korte. I tillegg er det kaldt og mørkt, noe som ikke bidrar til overskudd.
Måneden desember har navnet sitt etter det latinske tallet decem, som betyr ti. "Måneden var den tiende i den eldre romerske kalender. Vårt gamle navn på måneden er Christmåned eller Sotmåned.

12. desember er Lussi langnatt.  Juleperioden begynner denne kvelden. Tresking og spinning skulle være ferdig, og de andre juleforberedelsene skulle være godt i gang. Lussi viser seg, en kvinnelig vette med vanvittig temperament. Hun er heslig med et fordreid ansikt. Foreldre har nok av og til brukt henne som skremsel overfor ungene om de ikke var "snille." 13. desember er Luciemesse, en minnedag for Sta. Lucia fra Sicilia. Tradisjonen kom hit til lands på 1700-tallet. Denne natten var en av årets farligste, og levende lys skulle jage vekk de siste rester av ondskap. Tradisjonen er at barna kler seg i kvidt, har en lyskrans på hodet, synger, og serverer lussekatter.
Her på skolen hadde vi en Luciaprosesjon også i år. Sang, lys, elever i kvite klær og servering av Lussekatter er stemningsskapende i en travel hverdag. I matfri var det korsang i kantina.
Vi nærmer oss jul. 22 desember. Da har sola sin minste middagshøyde, og dagen blir den korteste i hele året. Primstaven kan være merket med ei sol. Det er farlige tider, og alle vernemidler brukes for å holde ondskapen borte.
Nå begynner julefreden, som skal vare tre uker.
Julaften er en minnedag for Jesu fødsel. Julemiddagen begynte vanligvis kl tre. Før det var det bading. Først badet far, så kona, ungene og tjenerne om de hadde noen, alle brukte samme vannet. Etter vår hygieniske standard høres dette helt uakseptabelt ut.
Skikken med å vaske og lage mye god mat var et ønske om at den overfloden de hadde i jula skulle de ha i lang tid framover.
Julaften var også ei farlig natt, så julelysene skulle brenne hele natten. Fram til 1800-tallet lå folk sammen i halm på stuegulvet tre netter framover.
Det var mye tro og overtro i mange av disse juletradisjonene, og noen av de lever fortsatt.
I år blir det fisk?
En er ikke glad i dyr om en ikke er glad i grisen (Fritt etter Prøysen)

Og  hva spiste de under julehøytiden? Spiste alle det samme? Både regionale og sosiale skiller satte sitt preg på hva slags mat som ble fortært. Det var forskjell på by og land,  på Jørgen Hattemaker og kong Salomo.
Alle på Østlandet hadde ikke en gris å fortære. På Elverum i  1860-årene hadde de lutefisk til jul, mens de bedrestilte hadde medisterkaker og ribbe. Andre steder i landet spiste de risgrøt og noen steder bare byggrøt.
Men uansett så spiste de det beste som de hadde. De spiste den feteste  kjøttmaten og den fineste fisken, og den kostbare melkematen ,men den julematen som "alle " ville ha var lefser i alle fasonger. Lefsene var høytidsmat, og ble brukt til alle slags måltider.med ost, kjøtt og  smør.
Flattbrød ble laget på høsten, og lå klar til å fortæres når som helst.
Og så kom kaffen, og den må ha forandret tilværelsen for mange, selv om det skjedde gradvis. 1. juledags -. drammen ble erstattet med kaffe og småkaker, men ølbrygging til jul besto, så ølstaupet ble fortsatt sendt rundt bordet før og etter måltidet.
Så til jul spiser vi vår julemat, og tenker kanskje at det er lange sterke juletradisjoner rundt  den maten vi spiser.
Men i boka Mat og måltider av Henry Notaker sier forfatteren at forestillingen om julematen som tradisjon er ny, at vi nærmest skaper den selv fordi det styrker vår identitet. Så knyttes skikker til fellesmåltider, til  spesielle samfunn, til familie og regioner.
Notaker skriver også at forestillingen om tradisjon forsterkes i jula. Bondesamfunnet var nødvendigvis ikke opptatt av tradisjoner, men de hadde respekt for fedrearven, sier Henry Notaker, og de hadde et skarpt blikk på hva som var nytt og godt og fint.
Og så skulle festmaten by på det beste huset hadde .

Vi ønsker dere alle en god jul og et godt nytt år!

Eli og Hallgjerd

mandag 13. desember 2010

"STOCKHOLM" fra novellesamlingen Surrogater

ved hallgjerd

Forfatter Bjarte Breiteig startet  sin karriere ved å studere fysikk i 2 år på NTNU.
Han hoppet av studiene, og valgte en helt annen kurs. Det ble litteraturkunnskap og Skrivekunstakademiet i Hordaland i stedet.
Han er en kritikkerrost novelleforfatter, og har gitt ut novellesamlingene Fantomsmerter, 1998, Surrogater, 2000, og Folk har begynt å banke på, 2006. Han mottok Anders Jahres pris for yngre kunstnere i 2004.
Han sier selv at han vil skrive knapt, ikke jålete. "Det er i møtet mellom menneskene ting skjer, eller ikke skjer."
I novellen Stockholm møter vi en ung mann. Lenge kan leseren tro han bor i Stockholm. Det er slutt med kjæresten, han er ensom, og han mistrives i den store, kalde leiligheten. Mora hans ringer, det er jul, og hun tror han er med hjem til kjærestens foreldre.

Han går inn på internett, og chatter med ei jente som heter Betty. Jenta han chatter med lever også på en løgn, og sier hun har et lite barn.
De to er ofte på nettet, og Betty skriver om drømmer og fantasier med ham. De møtes, for det viser seg at de bor i samme by, langt fra Stockholm.
Hva skjer i fortsettelsen med disse to?
Novellen Stockholm handler om livet, kjærlighet, sorg, savn, ensomhet, smerte, løgn.

Novellen anbefales. Vi har alle novellesamlingene hans.

fredag 10. desember 2010


ved Eli

"Hjem til jul" er tittelen på en av novellene som står i en novellesamling med samme navn. Forfatteren  er Laila Stien  og  boka er utgitt i år, 2010.
Laila Stien regnes i dag som en av Norges beste novelleforfattere, og hun har vunnet en rekke priser. Fra Aschehougprisen  i år 2000,  Språklig samling litteraturpris i 1992, Kritikerprisen 1993 og Havmannprisen i 1999.
Hun skriver usentimetalt og presist.


Hun  løfter fram ordene, og så skaper hun små og store fortellinger som får oss til å se og gjenkjenne livene våre. Det er nydelig og overraskene, og også morsomt.
Det er de litt usynlige kvinnene hun skriver om. Om hverdagshendelser, om venninneturer og studiesirkler. Hun skriver om store tenåringsbarn som fortsatt er avhengig av mor, om eksmann som legger seg syk, og derfor ikke kommer til syden denne jula.Så setter hun fortellingene sammen på en måte som gjør at selv den enkleste historien blir viktig, og har sin betydning.





.

søndag 28. november 2010

Paris

En film av Cedric Klapisch

ved hallgjerd

Pierre er en profesjonell cabaretdanser. Så får han beskjed om at han har en alvorlig hjertelidelse. Han venter på å få  hjertetransplantasjon, men han vet ikke om det kan redde livet hans.
Pierre forteller ikke sine foreldre at han er syk. Søstera Elise, skilt og med tre barn, får vite det. Hun tar permisjon fra jobben sin, og hun og barna flytter inn hos Pierre for å være sammen med ham. Pierre bruker ventetiden til å betrakte verden fra balkongen sin. Der kan han følge med på livet på gata i Paris.
Dette er hovedhistorien, men filmen inneholder flere historier. Vi blir kjent med ulike mennesker, som brødrene Roland, og Philippe, historieprofessoren og  arkitekten. Philippe er gift, og blir far i løpet av filmen. Broren er alene, han er litt underlig. Han foreleser ved Sorbonne, og får det for seg at en av studentene, ei nydelig studine er interessert i han. Han kunne kanskje vært faren hennes. Han sender SMS-er til henne, og det utvikler seg til å overskride noen grenser. Vi møter studenten Laetitie, som studerer ved Sorbonne. Hun jobber i det lokale bakeriet for å tjene litt ekstra. Hun har afrikansk bakgrunn.
Nesten daglig er Elise på det lokale markedet. Også der blir vi kjent med menneskene bak disken. Slik veves alle trådene sammen.

Både Pierre og Elise får tid til å reflektere over livene sine. Som søsken kommer de nært hverandre i ventetida.
Filmen slutter med at Pierre reiser til hospitalet. Elise får ikke være med. Blir hjertetransplantasjonen vellykket?

Filmen har fått strålende kritikker. "Sterk film om livet og kjærligheten." "Fengslende om livsglede." "En livsbekreftende film om å elske og å bli elsket."

Vi har filmen på hylla.

tirsdag 16. november 2010


ved Eli

"Jag behöver busschauffören" er tittelen på en liten diktbok av den finsk-svenske poeten og fortelleren Solja Krapu. Hun er født i Finland 1960, men er nå bosatt i Sverige. Solja Krapu har utgitt barnebøker, dikt og en roman, "Mogen för skrubben", Hun har også deltatt i antologier, og ellers betegner hun seg selv som en scenepoet som ønsker å ta med tilhøreren på en reise.
Hun dro igang Poetry Slam i Umeå, og har vunnet det svenske mesterskapet i poesi to ganger. Hun opptrer på mange forskjellige arenaer, og reiser rundt i alle mulige miljøer for å lese høyt.
Poetry slam er poesi som framføres på en scene. Teksten skal være orginal, og fremførelsen skal ikke vare mer enn 3 minutter.


Solja Krapu er vel det en kan kalle en scenepoet, og formidler både fortellinger og poesi.
Jag behöver  busschauffören innholder hverdagstekster  om alt fra det  ikke å kunne bestemme seg for noe å kjøpe på Åhlens før det ble for sent, til å lengte tilbake til mannen som hun nesten hatet, men hvor hun savnet O' boyen  hans ved frokostbordet som alltid skvalpet over. Titteldiktet om bussjåføren som hun behøver, og som venter på henne som alltid er sent ute, til bussjåførens hustru som løper over til neste port for å låne egg og sojasaus som hun gjør ofte.
Det er fine dikt, morsomme, og bra å lese høyt. Kort og godt.
Boka står i hylla her på biblioteket.

tirsdag 9. november 2010

Snakk til meg - Vigdis Hjort


ved hallgjerd

Ingeborg er en middelaldrende bibliotekar fra en norsk småby. Hun er enke, og sønnen som har flyttet til Stockholm for å studere, tar ikke kontakt. Forholdet til sønnen er dårlig, og han kommer ikke hjem til jul. Da bestiller Ingeborg billett til Cuba, og tar et tre ukers ferieopphold.
Ingeborg rives med av stemningen, annerledeslandet, og forelsker seg. Enriqu er en del yngre enn Ingeborg. Han er utdannet jurist med internasjonal rett som spesialområde. Som så mange andre velutdannede cubanere jobber han med noe helt annet enn det han er utdannet for. Han er musiker, og spiller på hotellet der Ingeborg bor. De er et umake par. Han er svart og fattig, hun er "rik," hvit og ensom.
Ingeborg møter den fattige familien til Enriqu, og opplever mye varme, omsorg, nærhet og frodighet. Ingeborg ønsker at han skal komme til Norge, først på besøk, så kanskje permanent. Da begynner kampen mot byråkratiet. Hun setter alt inn på å få Enriqu til Norge, på å vinne over politiet og UDI.
Klarer hun å vinne over seg selv? Innerst inne skammer hun seg over ikke å ha kontakt med sønnen  sin. Hva har hun gjort feil som mor? Hvordan ender dette?
Snakk til meg er en politisk roman, men også en undersøkende roman, som handler om å justere kurs midt i livet.  Den tar opp den skjøre balansen mellom mennesker. Motsetningene mellom Ingeborg og Enriqu, Norge og Cuba blir veldig tydelige.
Boka er skrevet med driv og rytme  i et svært presist språk.

Anbefales. Vi har boka.

torsdag 4. november 2010

Regines bok

ved hallgjerd

 Regines blogg er blitt bok.
"Jeg har en drøm om at denne bloggen skal bli gitt ut som bok," skrev kreftsyke Regine på den populære bloggen sin fire uker før hun døde.

17 år gammel fikk Regine diagnosen leukemi. Et par måneder senere begynte hun å dele tanker og følelser på bloggen sin "Face your Fear." Over 100.000 fulgte kampen hennes mot kreften, og via bloggen ble det samlet inn penger til kreftforskningen.

Resultatet av bloggen er en reflektert og omtenksom bok om liv og død, om vennskap og kjærlighet. Den handler mye om hvordan møte sin egen frykt, frykten for å dø. "Alt jeg vil er å leve, men det kan jeg ikke," skrev Regine fire uker før hun døde.
Regine var en talentfull skribent, og fotograf. "Regines bok" er 18-åringesn egen historie slik man kjenner den fra bloggen, samt tekster som ikke er publisert tidligere. I tillegg inneholder boka et utvalg bilder, og kommentarer fra leserne samt minneord fra de nærmeste.
Deler av bokinntektene skal gå til Regines støttekonto, som støtter kreftforskning i forskjellige former.

Boka er engasjerende, sterk og varm.

Vi har flere eksemplarer på biblioteket.

fredag 22. oktober 2010

Islandsk magi

av Eli
Den første delen av denne boka handler om en storm på Island for hundre år siden. Seks mann i en åpen båt, ut for å fange stortorsken. På liv og død. Uten torsk blir livet ingenting. Mellom båten og havet er det bare noen tynne plankebord som skiller fiskerne fra døden. Ingen kan svømme, og det kunne vel heller ikke reddet noen.
Gutten er sammen med Bardur. Bardur drømmer om et anna liv, og i sekken ligger det en bok som han leser i. Det er "Det tapte paradis" Boka har han fått låne på hjemstadet sitt, Plassen. Bardur dør av ordet. Han tenker så hardt på alle ordene at han glemmer den livsviktige skinnkjortelen som alle må ha på seg i slikt et vær. Ordene hjalp ikke i stormen.
Bardu dør, og i det øyeblikket prøver han å si noe til gutten, han kjemper for å lage ord..."mild er morgenbrisen, mild er dagens komme, fulgt av toner, trolldomsfulle, årvåkne fugler, som fryd for øret".
(s. 73) Og Bardur dør, og ordene følger gutten. Bardur krabber ned i båten , øg øynene hans er lammet av kulde.
Boka er  full av magi. Og den innholder alt.

søndag 3. oktober 2010

Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai

ved hallgjerd

Januar 1946. Forfatteren Juliet Ashton skriver på sin nye roman. Livet hennes endrer seg da hun får brev fra en bonde fra Guernsey. Han har funnet navnet hennes i en brukt bok, og de to begynner å brevveksle.
Dawsey er medlem av Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai. Etterhvert brevveksler forfatteren med flere av hans litterære venner.
Et tyskokkupert Guernsey under andre verdenskrig danner bakteppet i denne brevromanen.Vi blir kjent med de dramatiske historiene til den svært fargerike gruppen av litteraturinteresserte. Lesesirkelen kom igang under andre verdenskrig, og hjalp deltakerne med å komme seg gjennom okkupasjonen, som holdt befolkningen på Guernsey totalt isolert i 5 år.
Grunnleggeren av foreningen, Elisabeth McKenna,  gjemte en sulten fange som var bare 16 år. Det ble oppdaget, og hun ble sendt til Ravensbrück konsentrasjonsleir, hvor hun ble henrettet i april 1945.
Juliet Ashton reiser til Guernsey for å bli bedre kjent med disse menneskene. Hun jobber med et nytt litterært prosjekt, basert på alle historiene hun har hørt.  Først da hun skjønner at trådene må samles omkring Elisabeth, faller brikkene på plass.
Dette er ei sjarmerende og underholdende bok, samtidig som den er svært gripende og har en dyster undertone. Det er mye omsorg og varme blant menneskene vi blir kjent med. Romanen skildrer også krigens redsler, og okkupasjonens brutalitet rulles opp gjennom litteraturforeningens medlemmer.
Forlagsdirektør, bibliotekar og bokhandlerhjelper Mary Ann Shaffer rakk bare å skrive denne ene romanen før hun døde av kreft i 2008.

God bok-vi har den på hylla.

mandag 27. september 2010

Jeg har elsket deg så lenge


ved Eli
Jeg har elsket deg så lenge,er en merkelig tittel på en film.
Dette er ingen klassisk kjærlighetsfilm, men handler mest om kjærlighet mellom to søstre.
Lea er den etablerte søsteren med pen fransk mann,  to døtre, en stum svigerfar, og en husholderske.
Inn i dette miljøet kommer Juliette, og filmen åpner med Juliette som venter på søsteren. Juliette er mager og voksaktig blek, og sier lite.
Nå skal hun bo hos søsteren. De to døtrene er glade  for å få en tante i huset, og Lea elsker søsteren uten noe forbehold. Mannen hennes er mer skeptisk.
Juliette fyller rommene hun er i uten egentlig å si eller gjøre så mye ut av seg. Hun snakker til den stumme bestefaren, og etterhvert også med barna i huset. Hvor har hun vært før, kommer hun også fra Vietnam, som begge de to gjør?
Femten år bak murer var straffen Juliette fikk for sin forbrytelse. En forbrytelse som vi ikke vet noe om. En forbrytelse som gjorde at foreldrene  til Juliette og Lea brøt all forbindelse med datteren. Om at de nektet Lea å besøke søsteren. I alle årene.



Juliette utstråler kulde og avstand, og intelligent varme.
 Hun kom  rett fra fengselet den dagen hun kom til søsteren og familien,  I fengselet ble hun en ikke-person, og  ingen besøkte henne noen gang der.

Filmen handler om store følelser, uten å bade i følelsene. Den antyder i stedet for å blottlegge.  Og den har en historie som noen må fortelle.

mandag 20. september 2010

Venus

ved hallgjerd

Filmen skildrer et Londonmiljø, og vi blir kjent med tre aldrende mannlige skuespillere. De møtes daglig på stamkafeen sin, mimrer, fleiper, det er mye humor og humør, men også melankoli og vemod.  De tar fram pilleeskene sine og lurer på hvilke piller som er best for dem i dag. Disse karene kan være rundt 80. En dag dukker Jessie opp, Ians 19 år gamle grandniese. Hun skal passe på sin gamle "onkel." Han er svært misfornøyd med den unge jenta, som er umotivert, ukultivert og frekk i kjeften. Bent ut udugelig etter hans oppfatning.  Mot slutten av filmen sier han at han ikke lenger er sint på henne. "Jeg var ikke klar for en som henne."
Maurice (Peter O'Toole) får sansen for den unge jenta, og  det utvikler seg gradvis et forhold mellom disse to, som blir noe mer enn vennskap. Den gamle bohemen går igang med et slags erobringsforsøk av den småsexy ungjenta.
Venus handler også om anerkjennelse, om det å bli sett. Filmen handler om å bety noe for noen, om grunner for å fortsette å leve, og om sorg over det som er gått tapt.
Dette er en film som forteller mye om det å bli gammel, om et levd liv, men også mye om tanker, holdninger og følelser til ei ungjente i starten av hennes liv.
Venus er en charmerende, annerledes fortelling om vennskap, kjærlighet og alderdom. Filmen er breddfull av følelser, humor, sinne og ergrelser.

"Morsom og gripende." THE GUARDIEN
"Romantisk underverk. For en feststund." BERGENS TIDENDE

Filmen står i hylla

mandag 13. september 2010

Graverens datter

ved Eli
"Hun hatet den sure lukten av munnen hans. Fjeset som var som en
kokt, sprukken tomat. Hun hadde sett det fjeset eksplodere i blod, brusk, hjernemasse.Hun hadde tørket det fjeset av de nakne armene sine. Hun hadde tørket det fjeset av sitt eget, for faen! Hun hadde plukket det fjeset ut av håret sitt. For ti år siden." 

Dette er en del av prologen i  boka, Graverens datter, som er skrevet av  den amerikanske forfatteren Joyce Carol Oates.  Det er fortellingen  om  familien Schwart som reiser fra Tyskland i 1936 og til havna i New York, hvor datteren Rebecca blir født. Den sure munnen er farens sure munn. Han har vært død i ti år, og det er Rebeccas følelser for faren som blir beskrevet av henne.
Familien regnes som en del av middelklassen i Tyskland, men synker helt til bunns  i Amerika. I Tyskland var faren mattelærer, nå blir han graver på den jødiske kirkegården. Det blir et usselt liv fylt av forakt for det meste. Barn og kone blir nektet å snakke tysk og den jødiske identiteten må skjules. Ingen skal vite noe om hvem de er.
 Det ender i alkoholisme og tyranni, hvor til slutt hele familielivet blir en katastrofe.
Så starter flykten til Rebecca. Hun flykter med en sønn hun har fått sammen med Niles Tignor.Han vil ha tak i henne og sannsynligvis straffe henne for flukten. Hun flykter igjen, og skifter hele tiden identitet ved å skifte farge på håret, forskjellig sminke, og ved å endre bevegelse og stemme.. Angsten for å bli gjenkjent, og for å møte Tignor ligger som en klump i magen hele tiden. Men hun klarer å skape en helt ny historie til sønnen og seg selv.
Boka er tjukk, men kanskje tjukk og god.
En regnfull søndag kanskje, vil passe for litt lesing.
Den står i hylla på biblioteket.


fredag 3. september 2010

Upperdog


ved hallgjerd

Under Amandapris-utdelingen ble filmen Upperdog tildelt fem Amandapriser. Beste norske film, beste regi til Sara Johnsen, beste kvinnelige hovedrolle til Agnieszka Grochowska, beste klipp til Zaklina Stojcevska og beste foto til John Andreas Andersen.
Upperdog handler  om identitet, om å finne sine røtter.Vi møter fire unge voksne med tilnærmet like hovedroller. Disse fire menneskeskjebnene veves sammen, og det blir en innviklet vev.
Per, bygdegutt, soldaten fra Afghanistan, som skyter og dreper en far mens barna ser på. Han frikjennes av domstolen, men bildene/marerittene forfølger ham. Yanne og Axel er  adoptivbarn fra Vietnam, halvsøsken. Deres veier skilles når de lander i Norge. Polske Maria er ansatt i restauranten til Yanne, og har en ekstrajobb hos familien til Axel. Maria har sett et bilde i leiligheten til Yanne fra dagen hun lander i Norge, to barn og to adoptivmødre. Hjemme hos Axel henger det et bilde av samme hendelsen, men der er Yanne og hennes adoptivmor fjernet.
Maria skjønner at Axel er Yannes bror.
Dette er rammene i filmen. Her blir det mange tråder å rydde opp i. Upperdog handler om store spørsmål forankret i mellommenneskelige og globale konflikter.
Upperdog er Sara Johansens andre film.  Hun er en særegen filmskaper med  et personlig og sterkt filmspråk.
Filmen er nominert som norsk kandidat til Nordisk Råds filmpris i 2010.

Dette er en engasjerende film, som tar opp svært aktuelle temaer. Personenene er troverdige, og kryper under huden din. Flott fotografering.
"En av tiårets suverent beste filmer." Filmmagasinet, med terningkast 6.

Vi har filmen på biblioteket

mandag 23. august 2010

Venstre hånd over høyre skulder, av Selma Lønning Aarø



ved hallgjerd

Dette er en roman  med ulike fortellere, hovedfigurer og framstillingsformer. De ulike historiene veves inn i hverandre, de ulike personene vikles inn i hverandre, og vi hører om de samme episodene flere ganger, opplevd av ulike personer.
Romanen starter med en ulykke. Denne ulykken får vi høre om gjennom mange stemmer. Han som blir påkjørt er Simon, ektemannen til Alma, faren til 16 år gamle Elvira, og elskeren til Helen, som venter hans barn.

Romanen har mange temaer, og tar tak i ulike menneskelige relasjoner. Hele boka er et puslespill.
Elviras røde skrivebok får stor betydning. Elvira skriver dagbok til til sin søster Lena, som døde av kreft. Denne betroelsen forklarer og binder sammen noe av historien.
Romanen handler om svik, svikt, tap, sorg og savn. Fortielse, løgn, kjærlighet og utroskap er også viktige temaer i romanen.

Tittelen skriver seg fra ritualet foran Fontana di Trevi når folk kaster mynter i vannet med ønske om å komme tilbake til Roma. Dette må gjøres riktig for at de skal lykkes. Mange av personene i denne romanen ønsker endringer i livet sitt.


Vi har boka på biblioteket

mandag 14. juni 2010

Klassen


ved hallgjerd

Handlingen i filmen er lagt til en ungdomsskoleklasse, som vi følger gjennom et helt skoleår. Miljøet er et speilbilde av det franske samfunnet. Klassen representerer et kulturelt, etnisk og religiøst mangfold . Blant elevene på 14-15 år  koker det av energi, pubertet, trass, aggresjon.
Kontaktlæreren utfordres stadig, og diplomati og tålmodighet strekkes til det ytterste. Han er ikke tilhenger av straff og trusler, men prøver i det lengste å kommunisere med elevene, og å forstå dem. Han utfordrer dem stadig, og går tett innpå dem med sine spørsmål.


 
Francois Begaudeau jobbet et år som lærer på en ungdomsskole i Paris, og skrev boka Entre les murs, om sine erfaringer. Regissør Laurent Cantet lot forfatteren av boka bli skuespiller, som læreren i Klassen.
Filmen sier mye om de enorme utfordringer læreren må hanskes med. Den viser at hverdagen som elev kan være en utfordring for rastløse og understimulerte ungdommer. Filmen  har også fokus på hvordan skolen ikke er i stand til å fange opp elever som sliter.

Klassen er en fin, troverdig og ærlig film, og er svært tankevekkende.
Filmen er et flott utganspunkt for klassediskusjoner. Vi har filmen.

On a tightrope


av Eli

On a tightrope er en film som handler om en gruppe foreldreløse barn i Xinjiang-provinsen i Kina som  bor på et  statlig barnehjem. De tilhører en stor muslimsk minoritet som kalles uigurer. Xinjang- provinsen tilhører Kina, og kinesiske myndigheter er ikke interessert i å gi denne minoriteten mulighet  til å velge sitt eget liv. Religion er forbudt i Kina , og barna på hjemmet får en oppvekst og opplæring i alt anna enn sin egen kultur.


Bakteppe for denne dokumentaren er Xinjiang-provinsen som er et av de verste stedene i verden når det gjelder undertrykkelse, men som vi sjelden hører noe om.
Uigurene blir systematisk undertrykket, hundrevis er henrettet, tusener fengslet. Kina glorifiseres og det er lett å kjenne igjen propagandaen.
 Med røde tørklær rundt halsen hører barna om formann Mao, mens de drømmer om et anna liv, et liv med lykke og glede sammen med en mor, og en far.
Og når det ikke er noen mor eller far der? Når far er død, når mor ikke kan ha deg?
Da drømmer du om å bli en av de beste til å balansere på line. Å gå på line, dawaz, er en eldgammet uigursk tradisjon. Er du ikke god på noe anna, så kan du kanskje bli en god linedanser om du trener hardt.
I denne dokumentarfilmen følger vi barna i ett år. Vi ser hvordan de lever, og vi blir kjent med drømmer og lengsler som de har.
Denne filmen er den første i en serie som omhandler menneskerettighetene i totalitære og autoritære regimer.
Filmen har fått flere priser, og den er den første filmen som er innspilt i Xinjiang og som handler om uigurene.
Og så er det en vakker og rørende film også. Varighet er 1 time og 10 min.

mandag 7. juni 2010

Doubt - med Meryl Streep, Amy Adams og Philip Seymour Hoffmann

ved hallgjerd

Året er 1964, og i St. Nicholas i Bronx prøver den karismatiske presten, Father Flynn å endre skolens strenge regime. Søster Aloysius er skolens rektor, og holder et jerngrep over skolen. Hun utøver beinhard disiplin  gjennom frykt.
Politikken er i ferd med å snu, og skolen tar inn sin første fargede student. Flere på skolen ønsker å få bort den nye presten, og motarbeider han på ulike vis. Noen setter ut rykter om at presten tar seg for mye av den fargede eleven. Rektor setter igang et korstog mot presten for å avdekke sannheten, og for å få fjernet han fra skolen. Rektor  har ingen form for beviser. Med sin egen moralske overbevisning fører hun en nådeløs kamp mot Father Flynn, og prøver å få han fjernet. Når bevisene mangler, er det kun tvilen som gjenstår...

Hun er overbevist om at hun er på sporet av en mørk hemmelighet.
Detter er en sterk, tankevekkende film.

Oscarvinner og manusforfatter John Patrich Shanley er regissør. Filmen har fått terningkast 5 i Dagbladet, NRK P3, Adresseavisa og Aftenposen.

Selvfølgelig har vi filmen til utlån  på vårt bibliotek

fredag 14. mai 2010

Meg eier ingen, av Åsa Linerborg



ved hallgjerd

"Min barndom var absolutt annerledes, men det var ikke bare hans skyld. Jeg ville uansett ikke byttet den med noen andre," sier Åsa Linderborg,  fortelleren i boka. Hun  tegner et bilde av faren sin som oppdro henne alene etter at mora forlot dem når Åsa var tre år. Historien fortelles med ydmykhet og innsikt, med humor og hjerteskjærende sårhet.  Hun beskriver de stadig skiftende følelsene hun hadde overfor faren, om kjærligheten, sinnet, skammen, og ydmykheten. Faren ga Åsa ubegrenset kjærlighet, men hun opplevde sterk omsorgssvikt på grunn av farens  tildels store alkoholmisbruk. Linderborg knytter den lille verden til den store.
Boka hennes er også en fortelelling om det svenske sosialdemokratiet i etterkrigstida.
Hun skildrer store kontraster mellom mora og farens familier. Mora er halvt russisk, og oppdratt av boklesende kommunister. Faren kom fra en typisk arbeiderklassehjem, og vi fornemmer store holdningsforskjeller i de to familiene. Meg eier ingen er ei lærerik lekse både i historie og kultursosiologi. Åsa har en storfamilie rundt seg som tar godt vare på henne når faren blir for full. Men hverdagen er tøff. Faren setter Åsa av utenfor barnehagen før noen av betjeningen kommer, for han må på jobb. Når han er på nattskift, må Åsa være med. Han overøser henne med det han har å gi, og snakker med henne om alt mulig. Hun skjønner at de må ha mange hemmeligheter, om drikkinga, om mangelen på sengetøy, om at hygienen i hjemmet er svært dårlig. Åsa lurer på hvordan hun skal kunne fortelle sine barn om sin barndom, om hvordan det var å sove ved siden av en far som luktet svette, øl og ensomhet.
Boka gir et fasettert bilde av en oppvekst med lyse og mørke sider. Den er øm, varm, vemodig samtidig som den er hjerteskjærende.

"En skinnende perle av ei bok, sår , klok, morsom, perspektivrik," sier Kåre Bulie,  anmelder  i Dagbladet. 

Vi har boka                                                              


Innesperret kvinneliv

Ved Eli

Det er India i kolonitiden.
Lille Esme på 4 år er et urolig barn. Hun er overalt, nysgjerrig, og rask i kroppen. Som en gutt.
Mange år senere møter vi Esme igjen . Nå er hun på et mentalsykehus, og har blitt en gammel dame. I 16 år har Esme vært innesperret på asylet.
.
På 1930-tallet var Esme en ung kvinne. Hun var en kvinne som aldri passet  inn. Esme var ikke føyelig og bøyelig, og oppførselen hennes var upassende for en kvinne Hun er utagerende og hun provoserer, og hun klarer ikke å tilpasse seg  de sosiale reglene,  kjolene og ballene.
Så blir hun voldtatt, og deretter fjernet fra livet. Hun viskes helt ut av familien.
Esme skriker og skriker.
60 år senere får Iris Lockhart en telefon. Fra et mentalsykehus som skal nedlegges. Hun har en gammel tante der. Men Iris har aldri hørt om  noen tante. Om hun kan ta seg av henne?
Det er opprørende lesing. Det gjør fysisk vondt, og det kjennes ut som en selv har sviktet.
Forfatteren Maggie O`Farrell har skrevet denne grusomme fortellingen helt som den skal. Det kunne lett bli voldsomt sentimentalt og klissete, men det har det ikke blitt.
Jeg skal lese den om igjen.
Og vi har boka.


.

fredag 7. mai 2010

Vi lever på en stjerne. Ein biografi om Hannah Ryggen




ved hallgjerd

Hanna Ryggen var den første norske tekstilkunstneren som ble kjøpt inn av Nasjonalgalleriet, og som ble antatt på Høstutstillingen
Billedvev er en svært tidkrevende teknikk. Hannah Ryggen spant og plantefarga alt materialet hun brukte i teppene sine også. Hun hadde en stor produksjon, det ble over hundre tepper. De store teppene kunne hun bruke et par år på, som Vi lever på en stjerne og det over sju meter lange Trollveggen.
Det er sagt om om henne at for å makte det hun gjorde, måtte en være visjonær som Michelangelo. Maleren og kritikeren Ole Mæhle sa en gang at han ikke kjente andre bildende kunstnere med så nær sammenheng mellom liv og kunst som Hanna Ryggen
Teppene hennes er vakre og forteller om den nære fortida vår.
Hun tegnet aldri skisser av teppene sine, men vevde motivet rett inn i veven. Hannah var en ivrig dagbokskribent, og gjennom dagbøkene og et fyldig brevmateriale får vi vite mye om hvordan ideene tok form.

"Billedvevens veg er hjertet, øynene og hendene," sa Hannah.
Hannah Ryggens tepper er stadig like aktuelle. De tar opp eksistensielle spørsmål, og utfordrer oss med sitt politiske budskap. I flere av teppene hun vevde under 2. verdenskrig ga hun uttrykk for sine reaksjoner på det som skjedde.
Hun var alltid opptatt av å skape skjønnhet og å formidle opplevelser. Motivet til dette teppet er inspirert av et dikt av forfatteren T. S. Eliot.

Spennende bok,  vi har den på billioteket.

tirsdag 4. mai 2010

Den engelske pasient

Først så jeg filmen, lenge etter leste jeg boka. Boka ble for mye av noe, jeg vet ikke helt hva.
Så så jeg filmen igjen, og igjen... Film må være verdens sterkeste medium. Treffer den så treffer den,  og du kan ikke beskytte deg, men bare lukke øynene når du må.
Filmen starter med ørken. Vi flyr over den i et lite fly. Noen skyter på flyet og treffer. Sånn begynner slutten, som er begynnelsen i filmen.
 Det er kjærligheten. Det er svik og utroskap, og stor mørk sorg.
Det er slutten på den 2. verdenskrig,og vi er i  Italia.
Hana er den unge sykepleieren som mister alle hun er glad i. Hun blir igjen i Italia fordi hun ikke orker mer død. Hun trer ut av rekken, og blir igjen i et gammelt kloster som nesten er bombet helt i stykker.
Der møter hun Almásy. En stygt forbrent mann, som ikke erindrer hvem han er? Eller?
Han kalles den engelske pasieneten, og er Hana's redning. Hun pleier han og leser høyt  for han fra en bok han har. Og hun leser og leser og så begynner den andre historien., først i bruddstykker, så lengre sekvenser. Og så leser hun mer, og den store historien begynner.

Filmen er en stor fortellende film som har alt på den riktige måten. Helt og heltinne, krig og kjærlighet, skjønnhet og død.
Helten er ikke bare den vanlige helten, han er en helt som kan forandre seg og som kan gråte.
For meg er filmen et eventyr, som jeg kan se om igjen og om igjen. Den rommer alt, den er mainstream uten at det gjør noe, for den er god.
Og den får meg til å lengte mot ørkenen.
Boka kom ut 1992, og et år senere i Norge. Forfatteren heter Michel Ondaatje, bor i Canada, og har et langt liv som forfatter bak seg.
I 1996 ble historien film.
Her på biblioteket har boka plass i en hylle, og filmen står pent på plass sammen med de andre mer eller mindre gode filmer.

søndag 2. mai 2010

Pay it forward - DVD


Første dag i sjuende klasse får Trevor ny samfunnsfaglærer. Klassen får en utfordrende oppgave. "Tenk på noe som kan forandre verden, og gjør det."
Trevor får en ide. Han vil at folk skal gjøre en god gjerning for personer som har det vanskelig. Betingelsen  er at personen som får hjelp, må hjelpe tre andre personer.

Er dette en utopisk ide? Ideen krever ekstrem tro på at mennesker er gode. Ideen sprer seg, og blir en bevegelse.
Trevor vokser opp hos den alkoholiserte mora, som er casinovertinne. Gang på gang prøver hun å slutte å drikke, gang på gang skuffer hun Trevor og seg selv. Hun klarer det ikke. Han leter etter brennevinsflasker, gjemt på de utroligste steder, og slår ut innholdet. Mora klarer likevel stadig å skaffe nye doser.
Trevors far har flytta ut, men kommer av og til innom. Også han er alkoholiker, og han slår mora. Vi møter folk i ulike uteliggermiljø, bl annet Trevors mormor. Vi møter folk i fengsel, der også ideen hans har funnet veien.
Læreren har og sin grusomme bagasje, også han har vokst opp med en alkoholikerfar.
Filmen er på mange måter hjerteskjærende, men godhet og varme veier opp noe av det grusomme.

Mot slutten av filmen blir Trevor intervjuet av en TV-journalist, hvor han skal fortelle om hvordan han fikk denne ideen. Der satt han foran kamera, litt blyg og sjarmerende. "Jeg ville bare se om verden virkelig kunne forandres."
Filmen hadde en overraskende avslutning, som forsterket budskapet.
Dette var en tankevekkende, rørende  film, med mange sterke møter mellom menneskeskjebner, en film der tro og tvil blir satt på prøve.

Vi har filmen på biblioteket.

ved hallgjerd

Norge nå



ved hallgjerd

Sølvi dos Santos er en av Norges ledende interiørfotografer, bl. annet kjent fra bøkene Det gode liv i Norge og Frodig fortid. I boka Norge nå har hun samarbeidet med journalisten Wanda Widerøe.
Sølvi dos Santos tar oss med på en unik og spennende reise  til tjueni ulike boliger i Norge. Boka er inndelt etter årstidene, med 260 flotte bilder av natur, bygninger og interiør.
Husene tilhører mennesker som har en bevisst tanke om hvordan de bor, enten de er arkitekter, antikvitetshandlere eller kunstnere.


Hjemmet er en naturlig prioritering for oss nordmenn,  som bor i et land med skiftende årstider og lange vinterdager. Få bruker mer penger på interiør enn vi gjør.
Boka er en flott inspirasjonskilde, og lar oss bli med bak kulissene i et mangfold av boliger.
Vi har boka på biblioteket.

Knust glass


ved hallgjerd

Knust Glass tar oss med til Afrika. Han er stamkunde på baren Kredittens reise. Han serverer oss bargjestenes saftige historier ved å skrive dem ned på oppdrag fra verten. Språket er muntlig, fargerikt, frodig, tildels saftig, og han forteller svært livaktig. Den afrikanske fortellerstilen er svært direkte.Knust Glass inntar rollen som landsbyforteller. Hele boka er spekket av sitater og titler fra verdenslitteraturen. Dette ligger som et bakteppe gjennom hele boka. Overtro og tro på mirakler er sterkt forankkret i kulturen.
Alain Mabanckou har skrevet ei spennende bok som skildrer mange ulike menneskeskjebner.

Vi har boka på biblioteket. Anbefales

fredag 30. april 2010

Vakkert på Lillehammer kunstmuseum


ved hallgjerd

Kunstutstillingen "Keramikk, retrospektiv" ble åpnet 13. februar av Jonas Gahr Støre på Lillehammer kunstmuseum. Utstillingen sto 2 måneder.

Kunstneren Sidsel Hanum arbeider med keramikk og porselen. Hun er en av landets mest markante kunsthåndverkere, og har en lang karriere bak seg.
Hun har hentet mye inspirasjon og impulser fra sine mange reiser i andre kulturer. Karakteristikker av hennes kunst kan være "kraftig og sart, hardt og mykt." Kunsten hennes viser stor bredde og variasjon i form.

Boka Tidevann viser mange av de ulike produktene hennes fra ulike perioder fra henne kunstnerliv. Hjemmeside  http://www.hanum.no/

Dette bare må du se. Vi har boka på biblioteket.

søndag 7. februar 2010

Et lykkelig liv

Emily og Sarah er søstre. De vokser opp med moren etter at foreldrene ble skilt, og hvor faren stort sett er fraværende.
Moren flytter rundt i store deler av Amerika med jentene. De bor aldri et sted over tid, og får derfor aldri mulighet til å føle tilhørighet med et sted og med andre mennesker.
Som voksne tar de helt forskjellige valg, og ingen finner det livet de ønsket. Begge drømmer om et liv de ikke evner å finne.
Boka er likevel ikke gjennomgående trist, men gir meg som leser en klarhet. Og den er nydelig å lese tross elendigheten.
Boka heter Påskeparaden, og forfatteren er Richard Yates.