Jeg vet at man kan bli helt glad igjen : min historie

Eli Rygg er bl.a. kjent fra barne-tv, Portveien-serien. Der fikk hun et image som veldig snill, blid og glad. Få visste at hun slet med store traumer etter barndom og oppvekst på 1960-tallet. At Eli blir utsatt for seksuelt misbruk over flere år, skulle det ikke snakkes om. Dette til tross for at nærmeste familie skjønte og visste. I ungdomstida og tida framover, blir Eli innhentet av mareritt om natta. Utenpå er hun morsom, blid og effektiv, men i hodet hennes er alt kaos.


Som voksen reiser hun til en behandler i Danmark, der hun får god hjelp til å bearbeide alt det vonde gjennom meditasjon og samtaler omkring skam og skyldfølelse. Ikke minst får hun tid til å ta hensyn til seg selv og egne behov.

Eli bruker de neste årene på å jobbe i barnevernet, og blir en god venn og støttespiller for mange barn og familier. Ved å skrive om egne erfaringer i denne boka, gir hun håp til andre som strever med lignende erfaringer.
Boka har store typer, og er veldig lettlest. Det er en tankevekkende bok om hvordan de voksne omsorgspersonene svikter, men at det likevel er mulig å tilgi.


Av Solfrid.

Det er du som er Bobby Fischer av Christer Mjåset

Dette er en bok hvor handlinga foregår på Lillehammer. Forfatter Christer Mjåset er selv oppvokst på Lillehammer, så han skildrer og beskriver byen på en fin måte.

Vi ser alt gjennom øynene til Håkon, en mann i starten av 40 årene. Barndomsvennen Kristoffer skal begraves, etter at han har vært utsatt for en bilulykke. Og de fire kameratene fra barne- og ungdomstida møtes igjen for første gang på flere år. Håkon har ikke vært på Lillehammer siden han flytta fra byen som ung, og han gruver seg for å besøke barndomsbyen, og å møte kameratene fra barndommen. Boka veksler mellom begravelsen i dag, og hendelser i barndommen til denne kameratgjengen.


Kilde: Kagge forlag 

Selv om dette ikke er en krim, er boka bygd opp med mange uforklarlige hendelser og spenningstopper. Vi aner at under overflata ligger det mange hemmeligheter og hendelser fra fortida, som de fire vennene ønsker å fortrenge. Hva skjedde egentlig med venninnen Agnes, som plutselig forsvant? Og hva skjuler seg inne i bunkersen, som gutta oppholder seg i? Hvorfor oppsøkte avdøde Kristoffer alle kameratene, rett før han døde? Og fortelleren Håkon, føler han er skyld i alt som skjedde den siste sommeren han bodde på Lillehammer.

En tankevekkende og sår bok. Men den psykologiske uhyggen som går gjennom hele boka, gjør boka spennende. Og slutten blir kanskje ikke som du først trodde.

Av Elisabeth

Meg eier ingen, av Åsa Linerborg

ved hallgjerd

"Min barndom var absolutt annerledes, men det var ikke bare hans skyld. Jeg ville uansett ikke byttet den med noen andre," sier Åsa Linderborg,  fortelleren i boka. Hun  tegner et bilde av faren sin som oppdro henne alene etter at mora forlot dem når Åsa var tre år. Historien fortelles med ydmykhet og innsikt, med humor og hjerteskjærende sårhet.  Hun beskriver de stadig skiftende følelsene hun hadde overfor faren, om kjærligheten, sinnet, skammen, og ydmykheten. Faren ga Åsa ubegrenset kjærlighet, men hun opplevde sterk omsorgssvikt på grunn av farens  tildels store alkoholmisbruk. Linderborg knytter den lille verden til den store.
Boka hennes er også en fortelelling om det svenske sosialdemokratiet i etterkrigstida.
Hun skildrer store kontraster mellom mora og farens familier. Mora er halvt russisk, og oppdratt av boklesende kommunister. Faren kom fra en typisk arbeiderklassehjem, og vi fornemmer store holdningsforskjeller i de to familiene. Meg eier ingen er ei lærerik lekse både i historie og kultursosiologi. Åsa har en storfamilie rundt seg som tar godt vare på henne når faren blir for full. Men hverdagen er tøff. Faren setter Åsa av utenfor barnehagen før noen av betjeningen kommer, for han må på jobb. Når han er på nattskift, må Åsa være med. Han overøser henne med det han har å gi, og snakker med henne om alt mulig. Hun skjønner at de må ha mange hemmeligheter, om drikkinga, om mangelen på sengetøy, om at hygienen i hjemmet er svært dårlig. Åsa lurer på hvordan hun skal kunne fortelle sine barn om sin barndom, om hvordan det var å sove ved siden av en far som luktet svette, øl og ensomhet.
Boka gir et fasettert bilde av en oppvekst med lyse og mørke sider. Den er øm, varm, vemodig samtidig som den er hjerteskjærende.

"En skinnende perle av ei bok, sår , klok, morsom, perspektivrik," sier Kåre Bulie,  anmelder  i Dagbladet. 

Vi har boka