skrevet av Eli

Det er tidlig sommer 1963. To unge menn møtes for første gang. De skal gjete saueflokken på sommerbeitet.  Ennis var forlovet allerede, og trengte penger til hus og hjem. Jack trengte også penger for å leve. De håndhilser inne på det lille støvete kontoret. To unge gutter som  ikke har rukket å fylle 20  ennå. Røffe karer.
Sommerbeitet lå over tregrensen på skogvesenets eiendom oppe på Brokebackfjellet. Det ble kalde netter og varme dager. Lange dager på hesteryggen, og så festmåltid ved  bålet: en boks bønner hver, stekte poteter og en klunk med whisky.
Livet er rått, og vakkert. Fjellene er store og ville, og cowboylivet er fjernt fra idyll. Det er et barskt liv med kjærlighet som verker, og kjærlighet på avveier.

Sommeren tar slutt. Så går fire år. Og Jack kommer på besøk.
Det veit du. Brokeback-fjellet gjorde noe med oss, og det er pokker ikke over ennå. Vi må finne ut hva vi skal gjøre, for helvete.

 Å være homse på 1930-tallet i USA var ikke ufarlig, men kunne utløse et skred av hat og dritt, å kunne rettferdigjøre  voldshandlinger og drap med det man hadde av våpen.
De to fikk bare den ene sommeren på Brokeback-fjellet.

I en bedre verden

ved hallgjerd

Filmen er vinner av Golden Globe 2011, for beste utenlandske film, og fikk Oscarprisen i 2011 for beste fremmedspråklige film.
Handlingen er lagt til en dansk provinsby og en flyktningeleir i Sudan. Anton er lege, og pendler mellom disse miljøene, som representerer  ekstreme kontraster. Han har to små sønner. Legekona Marianne har han  sviktet på grunn av utroskap. Forholdet dem imellom er dårlig. og de prøver å venne seg til et liv uten hverandre.

Antons 12-årige sønn blir mobbet på skolen. En dag begynner en ny gutt, Christian i klassen. Han tar Elias i forsvar, og de utvikler et godt vennskap. Christian har akkurat mista mora si i kreft, og legger verden for hat. Både Cristian og faren har stor sorg og opplever et sterkt savn,  men de klarer ikke å snakke om føleslene sine,  så de får et anstrengt forhold. Guttene, spesielt Christian ønsker å hevne seg på det som er urettferdig.  Hevntanken fører til at de mister kontrollen.
I flyktningeleiren møter Anton en brutal hverdag. Glede og sorg lever tett sammen. Vi opplever en stor barneflokks glede over å få en fotball, samtidig som gravide kvinner kommer til feltsykehuset med oppskåret mage. Flere av kvinnene dør, noen overlever. En dag kommer overgriperen selv, han som utfører disse grusomhetene, til leiren og ber Anton om hjelp for et alvorlig skadet  bein. Da står mennene i leiren rundt Anton og ber om at han ikke må hjelpe den onde høvdingen. "Jeg må det," er Antons svar.
Filmen I en bedre verden er et drama om hevn og pasifisme.

Skuespillerne er svært gode,  og troverdige. De unge guttene imponerer.

"Mesterlig." VG Terningkast 6
"....en filmperle." Dagbladet Terningkast 5

Vi har filmen!

Innsirkling 2

ved hallgjerd

Carl Frode Tillers debutroman Skråninga, 2001, resulterte i flere priser, blant annet Tarjei Vesaas' debutantpris. I 2007 fikk han Brageprisen for sin tredje roman, Innsirkling. I juryens begrunnelse het det blant annet: "Særlig dialogene demonstrerer at han stor innsikt i hvordan mellommenneskelig kommunikasjon fungerer."
I 2010  kom Innsirkling 2, og Tiller er nominert til Nordisk Råds Litteraturpris for 2011.
Hovedpersonen i Innsirklings-trilogien er David, som er ca. 40 år i denne romanen. Han har mistet hukommelsen, og har satt inn en annonse med bilde i avisa. Han etterlyser mennesker som kan hjelpe ham med å finne ut hvem han er. I Innsirkling 2 er det en barndomsvenn, en fra ungdomstida og ei gammel dame som skriver til ham. Hun jobbet som hjelpepleier på Namsos sykehus når han ble født.
David blir på en måte den som binder disse historiene sammen, blir fellesnevneren. Leseren får innsikt i mange familier, delvis gjennom flere generasjoner. Det psykologiske spillet mellom personene er sterkt. Vi blir kjent med rufsete miljøer, noen på kant med loven. Til tider er språkbruken ganske barsk, rene psykologiske krigføringen. Sitat: "Dette behovet for å dra folk ned i driten, slik at du skal kjenne deg litt betre sjølv, alt det der... det... lyser av sjølvforakt." Det er sterke følelser i sving, som krenkelser, sinne skam, dårlig selvbilde, manglende selvrespekt.
Første boka i trilogien avslutter med spørsmål om hukommelsessvikten er iscenesatt. Denne antagelsen forsterkes i Innsirkling 2.
Her er det mange brikker som ikke er på plass, og leseren sitter igjen med mange ubesvarte spørsmål. Foratteren har sagt at det blir minst en roman til om David.

Carl Frode Tiller er et relativt ungt forfatterskap, godt etablert, med prestisjefylte priser.
Anbefales.

Vi har boka.

Kiffe, kiffe i morgen

"Frihet ,likhet og brorskap" er et motto og et løfte som  ga tilhørighet til alle som valgte et verdifelleskap, og ikke blodsbånd.. I 2005 døde to ungdommer som gjemte seg for politiet. Det var starten på voldsomme opptøyer som spredte seg til flere franske byer. Det ble unntakstilstand, og opptøyene var de verste på fransk jord siden 1968.

Opptøyene viste et dypt skille i den franske befolkning, og store ghettoer huser folk som knapt nok har opplevd det franske Frihet, likhet og brorskap. I stedet har de opplevd å ikke ha tilhørighet noen steder, og  å være fratatt muligheter for å komme seg bort, for å ta utdannelse, for å delta.
Det må ligge et voldsomt raseri rett under overflaten hos store grupper mennesker.

Her i en ghetto i utkanten av Paris bor 15 år gamle Doria sammen med moren sin. .Faren er reist tilbaketil  Marokko.  .

Han dro langt vekk.Han dro hjem til Marokko fore å gifte seg med en en dame som sikkert er mye yngre og mye merfruktbar enn mora mi. Etter at jeg ble født klarte ikke mamma å få flere barn, selv om hun prøvde hardt. Når jeg tenker på alle de jentene som blir gravide første gang, uten å prøve på det en gang...

Doria er ofte alene. Hun har en god venn, men han får kjæreste. Hun er glad i tanta si, og i moren sin.
Faiza Guene skriver fint onm små og store begivenheter, men mest små.
Boka er lett å lese. Den er bygd opp som  små fortellinger, og Doria sparker til alle sider.
Hun drømmer om en framtid, men hvorfor skal hun det, det er jo ingen framtid. På den annen side drømmer hun om finere klær, om noe nytt .Hun iaktar verden, og kommenterer den. Og det gjør hun godt.
Dette
 er også en morsom bok, og den egner seg kanskje aller best som høytlesing.
Nå er det gjort. Nå har jeg fylt seksten. Seksten somre, som de sier i filmene. Det var ingen som husket bursdagen min. Ikke en gang mamma.

The Last Song

ved hallgjerd

Det er sommerferie. Ronney, 17 år, og broren Jonah, noe yngre,  skal være hos faren sin, som de ikke har sett på tre år. Livet ble snudd opp ned da foreldrene skilte seg. Faren flyttet fra New York til en badeby i Nort Carolina, der han selv hadde vokst opp. Faren var konsertpianist og lærer. Han hadde vært Ronneys spillelærer, og hun var svært talentfull. Ronney hadde ikke spilt en tone etter at faren flyttet.
Ronney er svært aggressiv når hun kommer til faren, er tøff og frekk, og vil ikke bli venner med ham. Broren Jonah kommer godt overens men faren. Han får også gjennomgå av sin lunete søster.
Ronney møter en svært kjekk og sympatisk fyr fra byen, Will.  Han blir heller ikke klok på denne jenta. Hun skyver alle ifra seg, omgir seg med et skall. Farens hus ligger helt nede ved stranda. De oppdager skilpaddeegg, og de er i stor fare for å bli spist av vaskebjørner. Da viser Ronney en annen side av seg selv. Hun vil passe på eggene, og overnatter på stranda eller sitter der og leser. Will har en ekstrajobb på akvariet, og kommer for å se eggene. Han blir ikke klok på denne jenta, som har rørende omsorg for skilpaddeeggene, og leser Tolstoi. De blir sammen, men det er mange forviklinger.Will kommer fra et rikmannshjem, der foreldrene har staket ut kursen hans på et prestisjefylt college. Første gangen hun er med hjem til Will spør han om det er mer han ikke vet om henne. Da setter Ronney seg ved flygelet, og spiller et nydelig stykke. Hun forteller dette til faren, som selvsagt blir veldig glad. "Det var som jeg aldri hadde sluttet å spille," sier Ronney. En kveld skjønner de at skilpaddeungene er på tur ut av eggene. Faren, Jonah, Ronney og Will opplever en hel armada av små skilpaddebabyer kravle seg uti vannet. Faren synker sammen på stranda, og kommer på sykehuset. Ungene hadde ikke visst at faren hadde kreft, og at han er svært syk. På sykehuset fortalte de at han hadde redusert medisindosen når ungene skulle være hos han så han ikke skulle være sløv.
Snart er det skolestart, og mora kommer for å hente dem. Ronney nekter å bli med, vil være hos faren.
En dag ser Ronney at faren har et noteark på pianoet der det står Til Ronney. Det blir et vendepunkt i forholdet mellom far og datter. Faren er for syk til å fullføre sangen, men det gjør Ronney.
"Du må åpne hjertet ditt for å spille igjen," sa faren en gang.
I begravelsen reiser Ronney seg for å holde en tale. "Jeg har skrevet tale, mange taler, men ingen klarer å uttrykke det jeg føler for pappa." Så satte hun seg til pianoet og spilte Til Ronney.
Musikken hadde de felles.

Dette er en tankevekkende film, som handler om ulike relasjoner mellom mennesker, om den skjøre kjærligheten, om alvorlig sykdom.

Filmen står på hylla.

Utstilling med temaet Krig og fred?

ved hallgjerd

Krigens vesen har forandret seg mye i årenes løp, men ikke dens redsler og lidelser.
Her er noen av titlene i utstillingen Krig og fred?  Mitt liv med Al-Qaida, The American Indian Wars, Det stora nordiska kriget, Israel og Palestina, Første verdenskrig, Anne Franks dagbok, Afghanistan, a history of conflict, Etter Srebrenica, massakre, militærmakt og moral.

Krigsdokumentasjonen er skremmende stor.

3.dje mars 1941 skrev Inger Hagerup diktet Aust-Vågøy. En skuddveksling mellom to Linge-karer og Gestapo utløste represalier mot det vesle lokalsamfunnet Tælavåg. Alle bygninger ble rasert, alle voksne arbeidsføre menn ble sendt til konsentrasjonsleire i Tyskland, alle kvinner, barn og eldre ble tatt som fanger og internert i 2 år.
Siste del av diktet lyder slik:
De brente våre gårder. De drepte våre menn.
Bak hver som gikk i døden, står tusener igjen.

Står tusen andre samlet i steil og naken tross.
Å døde kamerater, de kuer aldri oss.
Dette er et uttrykk for at krig og terror bl.annet avler hat, hevn og gjengjeldelse.

I artikkelen "Færre kriger i verden, flere på flukt," sakset fra A-tekst 25.12.2010, står det at antall kriger har blitt færre, men antall mennesker på flukt stiger. Dagens konflikter er mer fastlåste, mange har liten vilje til å forhandle, sier Stina Högbadh, som er prosjektleder ved Uppsala Universitets freds-og konfliktsenter.
De fastlåste konfliktene får store konsekvenser for sivilbefolkningen.
Altfor ofte er nyhetsbildet preget av mennnesker i alle aldersgrupper som er drevet på flukt fra hjemmene sine på grunn av krig. De flykter i panikk, og redselen og fortvilelsen ligger utenpå huden deres. Det er svært destabiliserende at så mange er på flukt. Det forsterker konfliktene, og nye skapes .
Alle har vi sterke ønsker for framtida. Ønsket om fred er felles for mennesker over hele verden.
Vi har mye stoff om dette emnet på biblioteket, både skjønnlittertur og faglitteratur.

Nede i himmelen

ved hallgjerd

Tove Nilsen skriver igjen om blokkene på Bøler, som hun gjorde i Skyskraperengler, 1982, Skyskrapersommer, 1996 og G for Georg, 1997. Vi møter igjen Tove, Goggen, Svenna og alle de andre. Forfatteren spiller på et stort persongalleri. Drabantbymiljøet  fra Oslo på slutten av 60-tallet skildres på en troverdig og presis måte, tildels er skildringene veldig frodige. Hun skriver om blokkenes indre liv på en slik måte at leseren inviteres med  inn som tilskuer.Tove Nilsen sier hun stoler på minnene for å kunne skrive en slik roman. Hva er fakta og hva er fantasi?
Romanen har en voksen fortellerstemme, ungdommene er mellom 16 og 17 år. Innholdet i boka blir mørkere etter hvert som handlingen utvikler seg.
Vi hører om kjærlighet på ville veier. Vi møter mange ulike par, og det er mye sprengstoff mellom mange av dem. Goggen er den eneste Tove stoler på og har tillit til, da de begge har dystre familiære hemmeligheter å skjule. De vet om hverandres hemmeligheter, hemmeligheter som er forbundet med skam.
Omtale:
"Tove Nilsens nye roman har en fortellerkraft som bør plassere den blant høstens beste romaner. Det er vitalitet og briljans i denne romanen som hele veien balanserer så elegant mellom det store alvoret og de komiske situasjonene." Turid Larsen, Dagsavisen.
Det er et stort spenn i romanen, med tema som venneskap, omsorg, svik og feighet.
Hvordan går det med Tove og Goggen? Har de ryggrad nok til å stå oppe der foreldrene svikter?

Tove Nilsen ble i et intervju spurt om tittelen "Nede i himmelen." Hun kom med flere forklaringer. "Når vi ser ned i vann, ser skyer og himmel i speilbildet, hvor er himmelen da? Når vi surrer rundt, legger oss på bakken og alt går rundt-hvor er himmelen da? Hva er opp og hva er ned?
Handlingen utspiller seg i 1968, vinteren før månelandingen. Forfatteren hadde hørt en astronaut undre seg på hvor himmelen var når han dro tilbake til jorda, fra månen, sola? "Det ble kanskje den tittelen rett og slett fordi jeg likte den", sier forfatteren.

Dette er ei god bok. Vi har den.

Juleblogg

No er vi inne i den mest hektiske julestrida. Mange er slitne, for både dagene og nettene blir for korte. I tillegg er det kaldt og mørkt, noe som ikke bidrar til overskudd.
Måneden desember har navnet sitt etter det latinske tallet decem, som betyr ti. "Måneden var den tiende i den eldre romerske kalender. Vårt gamle navn på måneden er Christmåned eller Sotmåned.

12. desember er Lussi langnatt.  Juleperioden begynner denne kvelden. Tresking og spinning skulle være ferdig, og de andre juleforberedelsene skulle være godt i gang. Lussi viser seg, en kvinnelig vette med vanvittig temperament. Hun er heslig med et fordreid ansikt. Foreldre har nok av og til brukt henne som skremsel overfor ungene om de ikke var "snille." 13. desember er Luciemesse, en minnedag for Sta. Lucia fra Sicilia. Tradisjonen kom hit til lands på 1700-tallet. Denne natten var en av årets farligste, og levende lys skulle jage vekk de siste rester av ondskap. Tradisjonen er at barna kler seg i kvidt, har en lyskrans på hodet, synger, og serverer lussekatter.
Her på skolen hadde vi en Luciaprosesjon også i år. Sang, lys, elever i kvite klær og servering av Lussekatter er stemningsskapende i en travel hverdag. I matfri var det korsang i kantina.
Vi nærmer oss jul. 22 desember. Da har sola sin minste middagshøyde, og dagen blir den korteste i hele året. Primstaven kan være merket med ei sol. Det er farlige tider, og alle vernemidler brukes for å holde ondskapen borte.
Nå begynner julefreden, som skal vare tre uker.
Julaften er en minnedag for Jesu fødsel. Julemiddagen begynte vanligvis kl tre. Før det var det bading. Først badet far, så kona, ungene og tjenerne om de hadde noen, alle brukte samme vannet. Etter vår hygieniske standard høres dette helt uakseptabelt ut.
Skikken med å vaske og lage mye god mat var et ønske om at den overfloden de hadde i jula skulle de ha i lang tid framover.
Julaften var også ei farlig natt, så julelysene skulle brenne hele natten. Fram til 1800-tallet lå folk sammen i halm på stuegulvet tre netter framover.
Det var mye tro og overtro i mange av disse juletradisjonene, og noen av de lever fortsatt.

I år blir det fisk?

En er ikke glad i dyr om en ikke er glad i grisen (Fritt etter Prøysen)

Og  hva spiste de under julehøytiden? Spiste alle det samme? Både regionale og sosiale skiller satte sitt preg på hva slags mat som ble fortært. Det var forskjell på by og land,  på Jørgen Hattemaker og kong Salomo.
Alle på Østlandet hadde ikke en gris å fortære. På Elverum i  1860-årene hadde de lutefisk til jul, mens de bedrestilte hadde medisterkaker og ribbe. Andre steder i landet spiste de risgrøt og noen steder bare byggrøt.
Men uansett så spiste de det beste som de hadde. De spiste den feteste  kjøttmaten og den fineste fisken, og den kostbare melkematen ,men den julematen som "alle " ville ha var lefser i alle fasonger. Lefsene var høytidsmat, og ble brukt til alle slags måltider.med ost, kjøtt og  smør.
Flattbrød ble laget på høsten, og lå klar til å fortæres når som helst.
Og så kom kaffen, og den må ha forandret tilværelsen for mange, selv om det skjedde gradvis. 1. juledags -. drammen ble erstattet med kaffe og småkaker, men ølbrygging til jul besto, så ølstaupet ble fortsatt sendt rundt bordet før og etter måltidet.
Så til jul spiser vi vår julemat, og tenker kanskje at det er lange sterke juletradisjoner rundt  den maten vi spiser.
Men i boka Mat og måltider av Henry Notaker sier forfatteren at forestillingen om julematen som tradisjon er ny, at vi nærmest skaper den selv fordi det styrker vår identitet. Så knyttes skikker til fellesmåltider, til  spesielle samfunn, til familie og regioner.
Notaker skriver også at forestillingen om tradisjon forsterkes i jula. Bondesamfunnet var nødvendigvis ikke opptatt av tradisjoner, men de hadde respekt for fedrearven, sier Henry Notaker, og de hadde et skarpt blikk på hva som var nytt og godt og fint.
Og så skulle festmaten by på det beste huset hadde .

Vi ønsker dere alle en god jul og et godt nytt år!

Eli og Hallgjerd

"STOCKHOLM" fra novellesamlingen Surrogater

ved hallgjerd

Forfatter Bjarte Breiteig startet  sin karriere ved å studere fysikk i 2 år på NTNU.
Han hoppet av studiene, og valgte en helt annen kurs. Det ble litteraturkunnskap og Skrivekunstakademiet i Hordaland i stedet.
Han er en kritikkerrost novelleforfatter, og har gitt ut novellesamlingene Fantomsmerter, 1998, Surrogater, 2000, og Folk har begynt å banke på, 2006. Han mottok Anders Jahres pris for yngre kunstnere i 2004.
Han sier selv at han vil skrive knapt, ikke jålete. "Det er i møtet mellom menneskene ting skjer, eller ikke skjer."
I novellen Stockholm møter vi en ung mann. Lenge kan leseren tro han bor i Stockholm. Det er slutt med kjæresten, han er ensom, og han mistrives i den store, kalde leiligheten. Mora hans ringer, det er jul, og hun tror han er med hjem til kjærestens foreldre.

Han går inn på internett, og chatter med ei jente som heter Betty. Jenta han chatter med lever også på en løgn, og sier hun har et lite barn.
De to er ofte på nettet, og Betty skriver om drømmer og fantasier med ham. De møtes, for det viser seg at de bor i samme by, langt fra Stockholm.
Hva skjer i fortsettelsen med disse to?
Novellen Stockholm handler om livet, kjærlighet, sorg, savn, ensomhet, smerte, løgn.

Novellen anbefales. Vi har alle novellesamlingene hans.

ved Eli

"Hjem til jul" er tittelen på en av novellene som står i en novellesamling med samme navn. Forfatteren  er Laila Stien  og  boka er utgitt i år, 2010.
Laila Stien regnes i dag som en av Norges beste novelleforfattere, og hun har vunnet en rekke priser. Fra Aschehougprisen  i år 2000,  Språklig samling litteraturpris i 1992, Kritikerprisen 1993 og Havmannprisen i 1999.
Hun skriver usentimetalt og presist.

Hun  løfter fram ordene, og så skaper hun små og store fortellinger som får oss til å se og gjenkjenne livene våre. Det er nydelig og overraskene, og også morsomt.
Det er de litt usynlige kvinnene hun skriver om. Om hverdagshendelser, om venninneturer og studiesirkler. Hun skriver om store tenåringsbarn som fortsatt er avhengig av mor, om eksmann som legger seg syk, og derfor ikke kommer til syden denne jula.Så setter hun fortellingene sammen på en måte som gjør at selv den enkleste historien blir viktig, og har sin betydning.





.

Paris

En film av Cedric Klapisch

ved hallgjerd

Pierre er en profesjonell cabaretdanser. Så får han beskjed om at han har en alvorlig hjertelidelse. Han venter på å få  hjertetransplantasjon, men han vet ikke om det kan redde livet hans.
Pierre forteller ikke sine foreldre at han er syk. Søstera Elise, skilt og med tre barn, får vite det. Hun tar permisjon fra jobben sin, og hun og barna flytter inn hos Pierre for å være sammen med ham. Pierre bruker ventetiden til å betrakte verden fra balkongen sin. Der kan han følge med på livet på gata i Paris.
Dette er hovedhistorien, men filmen inneholder flere historier. Vi blir kjent med ulike mennesker, som brødrene Roland, og Philippe, historieprofessoren og  arkitekten. Philippe er gift, og blir far i løpet av filmen. Broren er alene, han er litt underlig. Han foreleser ved Sorbonne, og får det for seg at en av studentene, ei nydelig studine er interessert i han. Han kunne kanskje vært faren hennes. Han sender SMS-er til henne, og det utvikler seg til å overskride noen grenser. Vi møter studenten Laetitie, som studerer ved Sorbonne. Hun jobber i det lokale bakeriet for å tjene litt ekstra. Hun har afrikansk bakgrunn.
Nesten daglig er Elise på det lokale markedet. Også der blir vi kjent med menneskene bak disken. Slik veves alle trådene sammen.

Både Pierre og Elise får tid til å reflektere over livene sine. Som søsken kommer de nært hverandre i ventetida.
Filmen slutter med at Pierre reiser til hospitalet. Elise får ikke være med. Blir hjertetransplantasjonen vellykket?

Filmen har fått strålende kritikker. "Sterk film om livet og kjærligheten." "Fengslende om livsglede." "En livsbekreftende film om å elske og å bli elsket."

Vi har filmen på hylla.

ved Eli

"Jag behöver busschauffören" er tittelen på en liten diktbok av den finsk-svenske poeten og fortelleren Solja Krapu. Hun er født i Finland 1960, men er nå bosatt i Sverige. Solja Krapu har utgitt barnebøker, dikt og en roman, "Mogen för skrubben", Hun har også deltatt i antologier, og ellers betegner hun seg selv som en scenepoet som ønsker å ta med tilhøreren på en reise.
Hun dro igang Poetry Slam i Umeå, og har vunnet det svenske mesterskapet i poesi to ganger. Hun opptrer på mange forskjellige arenaer, og reiser rundt i alle mulige miljøer for å lese høyt.
Poetry slam er poesi som framføres på en scene. Teksten skal være orginal, og fremførelsen skal ikke vare mer enn 3 minutter.

Solja Krapu er vel det en kan kalle en scenepoet, og formidler både fortellinger og poesi.
Jag behöver  busschauffören innholder hverdagstekster  om alt fra det  ikke å kunne bestemme seg for noe å kjøpe på Åhlens før det ble for sent, til å lengte tilbake til mannen som hun nesten hatet, men hvor hun savnet O' boyen  hans ved frokostbordet som alltid skvalpet over. Titteldiktet om bussjåføren som hun behøver, og som venter på henne som alltid er sent ute, til bussjåførens hustru som løper over til neste port for å låne egg og sojasaus som hun gjør ofte.
Det er fine dikt, morsomme, og bra å lese høyt. Kort og godt.
Boka står i hylla her på biblioteket.

Snakk til meg - Vigdis Hjort

ved hallgjerd

Ingeborg er en middelaldrende bibliotekar fra en norsk småby. Hun er enke, og sønnen som har flyttet til Stockholm for å studere, tar ikke kontakt. Forholdet til sønnen er dårlig, og han kommer ikke hjem til jul. Da bestiller Ingeborg billett til Cuba, og tar et tre ukers ferieopphold.
Ingeborg rives med av stemningen, annerledeslandet, og forelsker seg. Enriqu er en del yngre enn Ingeborg. Han er utdannet jurist med internasjonal rett som spesialområde. Som så mange andre velutdannede cubanere jobber han med noe helt annet enn det han er utdannet for. Han er musiker, og spiller på hotellet der Ingeborg bor. De er et umake par. Han er svart og fattig, hun er "rik," hvit og ensom.
Ingeborg møter den fattige familien til Enriqu, og opplever mye varme, omsorg, nærhet og frodighet. Ingeborg ønsker at han skal komme til Norge, først på besøk, så kanskje permanent. Da begynner kampen mot byråkratiet. Hun setter alt inn på å få Enriqu til Norge, på å vinne over politiet og UDI.
Klarer hun å vinne over seg selv? Innerst inne skammer hun seg over ikke å ha kontakt med sønnen  sin. Hva har hun gjort feil som mor? Hvordan ender dette?
Snakk til meg er en politisk roman, men også en undersøkende roman, som handler om å justere kurs midt i livet.  Den tar opp den skjøre balansen mellom mennesker. Motsetningene mellom Ingeborg og Enriqu, Norge og Cuba blir veldig tydelige.
Boka er skrevet med driv og rytme  i et svært presist språk.

Anbefales. Vi har boka.

Regines bok

ved hallgjerd

 Regines blogg er blitt bok.
"Jeg har en drøm om at denne bloggen skal bli gitt ut som bok," skrev kreftsyke Regine på den populære bloggen sin fire uker før hun døde.

17 år gammel fikk Regine diagnosen leukemi. Et par måneder senere begynte hun å dele tanker og følelser på bloggen sin "Face your Fear." Over 100.000 fulgte kampen hennes mot kreften, og via bloggen ble det samlet inn penger til kreftforskningen.

Resultatet av bloggen er en reflektert og omtenksom bok om liv og død, om vennskap og kjærlighet. Den handler mye om hvordan møte sin egen frykt, frykten for å dø. "Alt jeg vil er å leve, men det kan jeg ikke," skrev Regine fire uker før hun døde.
Regine var en talentfull skribent, og fotograf. "Regines bok" er 18-åringesn egen historie slik man kjenner den fra bloggen, samt tekster som ikke er publisert tidligere. I tillegg inneholder boka et utvalg bilder, og kommentarer fra leserne samt minneord fra de nærmeste.
Deler av bokinntektene skal gå til Regines støttekonto, som støtter kreftforskning i forskjellige former.

Boka er engasjerende, sterk og varm.

Vi har flere eksemplarer på biblioteket.

Islandsk magi

av Eli
Den første delen av denne boka handler om en storm på Island for hundre år siden. Seks mann i en åpen båt, ut for å fange stortorsken. På liv og død. Uten torsk blir livet ingenting. Mellom båten og havet er det bare noen tynne plankebord som skiller fiskerne fra døden. Ingen kan svømme, og det kunne vel heller ikke reddet noen.
Gutten er sammen med Bardur. Bardur drømmer om et anna liv, og i sekken ligger det en bok som han leser i. Det er "Det tapte paradis" Boka har han fått låne på hjemstadet sitt, Plassen. Bardur dør av ordet. Han tenker så hardt på alle ordene at han glemmer den livsviktige skinnkjortelen som alle må ha på seg i slikt et vær. Ordene hjalp ikke i stormen.
Bardu dør, og i det øyeblikket prøver han å si noe til gutten, han kjemper for å lage ord..."mild er morgenbrisen, mild er dagens komme, fulgt av toner, trolldomsfulle, årvåkne fugler, som fryd for øret".
(s. 73) Og Bardur dør, og ordene følger gutten. Bardur krabber ned i båten , øg øynene hans er lammet av kulde.
Boka er  full av magi. Og den innholder alt.

Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai

ved hallgjerd

Januar 1946. Forfatteren Juliet Ashton skriver på sin nye roman. Livet hennes endrer seg da hun får brev fra en bonde fra Guernsey. Han har funnet navnet hennes i en brukt bok, og de to begynner å brevveksle.
Dawsey er medlem av Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai. Etterhvert brevveksler forfatteren med flere av hans litterære venner.
Et tyskokkupert Guernsey under andre verdenskrig danner bakteppet i denne brevromanen.Vi blir kjent med de dramatiske historiene til den svært fargerike gruppen av litteraturinteresserte. Lesesirkelen kom igang under andre verdenskrig, og hjalp deltakerne med å komme seg gjennom okkupasjonen, som holdt befolkningen på Guernsey totalt isolert i 5 år.
Grunnleggeren av foreningen, Elisabeth McKenna,  gjemte en sulten fange som var bare 16 år. Det ble oppdaget, og hun ble sendt til Ravensbrück konsentrasjonsleir, hvor hun ble henrettet i april 1945.
Juliet Ashton reiser til Guernsey for å bli bedre kjent med disse menneskene. Hun jobber med et nytt litterært prosjekt, basert på alle historiene hun har hørt.  Først da hun skjønner at trådene må samles omkring Elisabeth, faller brikkene på plass.
Dette er ei sjarmerende og underholdende bok, samtidig som den er svært gripende og har en dyster undertone. Det er mye omsorg og varme blant menneskene vi blir kjent med. Romanen skildrer også krigens redsler, og okkupasjonens brutalitet rulles opp gjennom litteraturforeningens medlemmer.
Forlagsdirektør, bibliotekar og bokhandlerhjelper Mary Ann Shaffer rakk bare å skrive denne ene romanen før hun døde av kreft i 2008.

God bok-vi har den på hylla.

Jeg har elsket deg så lenge

ved Eli
Jeg har elsket deg så lenge,er en merkelig tittel på en film.
Dette er ingen klassisk kjærlighetsfilm, men handler mest om kjærlighet mellom to søstre.
Lea er den etablerte søsteren med pen fransk mann,  to døtre, en stum svigerfar, og en husholderske.
Inn i dette miljøet kommer Juliette, og filmen åpner med Juliette som venter på søsteren. Juliette er mager og voksaktig blek, og sier lite.
Nå skal hun bo hos søsteren. De to døtrene er glade  for å få en tante i huset, og Lea elsker søsteren uten noe forbehold. Mannen hennes er mer skeptisk.
Juliette fyller rommene hun er i uten egentlig å si eller gjøre så mye ut av seg. Hun snakker til den stumme bestefaren, og etterhvert også med barna i huset. Hvor har hun vært før, kommer hun også fra Vietnam, som begge de to gjør?
Femten år bak murer var straffen Juliette fikk for sin forbrytelse. En forbrytelse som vi ikke vet noe om. En forbrytelse som gjorde at foreldrene  til Juliette og Lea brøt all forbindelse med datteren. Om at de nektet Lea å besøke søsteren. I alle årene.

Juliette utstråler kulde og avstand, og intelligent varme.
 Hun kom  rett fra fengselet den dagen hun kom til søsteren og familien,  I fengselet ble hun en ikke-person, og  ingen besøkte henne noen gang der.

Filmen handler om store følelser, uten å bade i følelsene. Den antyder i stedet for å blottlegge.  Og den har en historie som noen må fortelle.

Venus

ved hallgjerd

Filmen skildrer et Londonmiljø, og vi blir kjent med tre aldrende mannlige skuespillere. De møtes daglig på stamkafeen sin, mimrer, fleiper, det er mye humor og humør, men også melankoli og vemod.  De tar fram pilleeskene sine og lurer på hvilke piller som er best for dem i dag. Disse karene kan være rundt 80. En dag dukker Jessie opp, Ians 19 år gamle grandniese. Hun skal passe på sin gamle "onkel." Han er svært misfornøyd med den unge jenta, som er umotivert, ukultivert og frekk i kjeften. Bent ut udugelig etter hans oppfatning.  Mot slutten av filmen sier han at han ikke lenger er sint på henne. "Jeg var ikke klar for en som henne."
Maurice (Peter O'Toole) får sansen for den unge jenta, og  det utvikler seg gradvis et forhold mellom disse to, som blir noe mer enn vennskap. Den gamle bohemen går igang med et slags erobringsforsøk av den småsexy ungjenta.
Venus handler også om anerkjennelse, om det å bli sett. Filmen handler om å bety noe for noen, om grunner for å fortsette å leve, og om sorg over det som er gått tapt.
Dette er en film som forteller mye om det å bli gammel, om et levd liv, men også mye om tanker, holdninger og følelser til ei ungjente i starten av hennes liv.
Venus er en charmerende, annerledes fortelling om vennskap, kjærlighet og alderdom. Filmen er breddfull av følelser, humor, sinne og ergrelser.

"Morsom og gripende." THE GUARDIEN
"Romantisk underverk. For en feststund." BERGENS TIDENDE

Filmen står i hylla

Graverens datter

ved Eli
"Hun hatet den sure lukten av munnen hans. Fjeset som var som en
kokt, sprukken tomat. Hun hadde sett det fjeset eksplodere i blod, brusk, hjernemasse.Hun hadde tørket det fjeset av de nakne armene sine. Hun hadde tørket det fjeset av sitt eget, for faen! Hun hadde plukket det fjeset ut av håret sitt. For ti år siden." 

Dette er en del av prologen i  boka, Graverens datter, som er skrevet av  den amerikanske forfatteren Joyce Carol Oates.  Det er fortellingen  om  familien Schwart som reiser fra Tyskland i 1936 og til havna i New York, hvor datteren Rebecca blir født. Den sure munnen er farens sure munn. Han har vært død i ti år, og det er Rebeccas følelser for faren som blir beskrevet av henne.
Familien regnes som en del av middelklassen i Tyskland, men synker helt til bunns  i Amerika. I Tyskland var faren mattelærer, nå blir han graver på den jødiske kirkegården. Det blir et usselt liv fylt av forakt for det meste. Barn og kone blir nektet å snakke tysk og den jødiske identiteten må skjules. Ingen skal vite noe om hvem de er.
 Det ender i alkoholisme og tyranni, hvor til slutt hele familielivet blir en katastrofe.
Så starter flykten til Rebecca. Hun flykter med en sønn hun har fått sammen med Niles Tignor.Han vil ha tak i henne og sannsynligvis straffe henne for flukten. Hun flykter igjen, og skifter hele tiden identitet ved å skifte farge på håret, forskjellig sminke, og ved å endre bevegelse og stemme.. Angsten for å bli gjenkjent, og for å møte Tignor ligger som en klump i magen hele tiden. Men hun klarer å skape en helt ny historie til sønnen og seg selv.
Boka er tjukk, men kanskje tjukk og god.
En regnfull søndag kanskje, vil passe for litt lesing.
Den står i hylla på biblioteket.

Upperdog

ved hallgjerd

Under Amandapris-utdelingen ble filmen Upperdog tildelt fem Amandapriser. Beste norske film, beste regi til Sara Johnsen, beste kvinnelige hovedrolle til Agnieszka Grochowska, beste klipp til Zaklina Stojcevska og beste foto til John Andreas Andersen.
Upperdog handler  om identitet, om å finne sine røtter.Vi møter fire unge voksne med tilnærmet like hovedroller. Disse fire menneskeskjebnene veves sammen, og det blir en innviklet vev.
Per, bygdegutt, soldaten fra Afghanistan, som skyter og dreper en far mens barna ser på. Han frikjennes av domstolen, men bildene/marerittene forfølger ham. Yanne og Axel er  adoptivbarn fra Vietnam, halvsøsken. Deres veier skilles når de lander i Norge. Polske Maria er ansatt i restauranten til Yanne, og har en ekstrajobb hos familien til Axel. Maria har sett et bilde i leiligheten til Yanne fra dagen hun lander i Norge, to barn og to adoptivmødre. Hjemme hos Axel henger det et bilde av samme hendelsen, men der er Yanne og hennes adoptivmor fjernet.
Maria skjønner at Axel er Yannes bror.
Dette er rammene i filmen. Her blir det mange tråder å rydde opp i. Upperdog handler om store spørsmål forankret i mellommenneskelige og globale konflikter.
Upperdog er Sara Johansens andre film.  Hun er en særegen filmskaper med  et personlig og sterkt filmspråk.
Filmen er nominert som norsk kandidat til Nordisk Råds filmpris i 2010.

Dette er en engasjerende film, som tar opp svært aktuelle temaer. Personenene er troverdige, og kryper under huden din. Flott fotografering.
"En av tiårets suverent beste filmer." Filmmagasinet, med terningkast 6.

Vi har filmen på biblioteket