Venstre hånd over høyre skulder, av Selma Lønning Aarø

ved hallgjerd

Dette er en roman  med ulike fortellere, hovedfigurer og framstillingsformer. De ulike historiene veves inn i hverandre, de ulike personene vikles inn i hverandre, og vi hører om de samme episodene flere ganger, opplevd av ulike personer.
Romanen starter med en ulykke. Denne ulykken får vi høre om gjennom mange stemmer. Han som blir påkjørt er Simon, ektemannen til Alma, faren til 16 år gamle Elvira, og elskeren til Helen, som venter hans barn.

Romanen har mange temaer, og tar tak i ulike menneskelige relasjoner. Hele boka er et puslespill.
Elviras røde skrivebok får stor betydning. Elvira skriver dagbok til til sin søster Lena, som døde av kreft. Denne betroelsen forklarer og binder sammen noe av historien.
Romanen handler om svik, svikt, tap, sorg og savn. Fortielse, løgn, kjærlighet og utroskap er også viktige temaer i romanen.

Tittelen skriver seg fra ritualet foran Fontana di Trevi når folk kaster mynter i vannet med ønske om å komme tilbake til Roma. Dette må gjøres riktig for at de skal lykkes. Mange av personene i denne romanen ønsker endringer i livet sitt.


Vi har boka på biblioteket

Klassen

ved hallgjerd

Handlingen i filmen er lagt til en ungdomsskoleklasse, som vi følger gjennom et helt skoleår. Miljøet er et speilbilde av det franske samfunnet. Klassen representerer et kulturelt, etnisk og religiøst mangfold . Blant elevene på 14-15 år  koker det av energi, pubertet, trass, aggresjon.
Kontaktlæreren utfordres stadig, og diplomati og tålmodighet strekkes til det ytterste. Han er ikke tilhenger av straff og trusler, men prøver i det lengste å kommunisere med elevene, og å forstå dem. Han utfordrer dem stadig, og går tett innpå dem med sine spørsmål.

 

Francois Begaudeau jobbet et år som lærer på en ungdomsskole i Paris, og skrev boka Entre les murs, om sine erfaringer. Regissør Laurent Cantet lot forfatteren av boka bli skuespiller, som læreren i Klassen.

Filmen sier mye om de enorme utfordringer læreren må hanskes med. Den viser at hverdagen som elev kan være en utfordring for rastløse og understimulerte ungdommer. Filmen  har også fokus på hvordan skolen ikke er i stand til å fange opp elever som sliter.

Klassen er en fin, troverdig og ærlig film, og er svært tankevekkende.
Filmen er et flott utganspunkt for klassediskusjoner. Vi har filmen.

On a tightrope

av Eli

On a tightrope er en film som handler om en gruppe foreldreløse barn i Xinjiang-provinsen i Kina som  bor på et  statlig barnehjem. De tilhører en stor muslimsk minoritet som kalles uigurer. Xinjang- provinsen tilhører Kina, og kinesiske myndigheter er ikke interessert i å gi denne minoriteten mulighet  til å velge sitt eget liv. Religion er forbudt i Kina , og barna på hjemmet får en oppvekst og opplæring i alt anna enn sin egen kultur.

Bakteppe for denne dokumentaren er Xinjiang-provinsen som er et av de verste stedene i verden når det gjelder undertrykkelse, men som vi sjelden hører noe om.
Uigurene blir systematisk undertrykket, hundrevis er henrettet, tusener fengslet. Kina glorifiseres og det er lett å kjenne igjen propagandaen.
 Med røde tørklær rundt halsen hører barna om formann Mao, mens de drømmer om et anna liv, et liv med lykke og glede sammen med en mor, og en far.
Og når det ikke er noen mor eller far der? Når far er død, når mor ikke kan ha deg?
Da drømmer du om å bli en av de beste til å balansere på line. Å gå på line, dawaz, er en eldgammet uigursk tradisjon. Er du ikke god på noe anna, så kan du kanskje bli en god linedanser om du trener hardt.
I denne dokumentarfilmen følger vi barna i ett år. Vi ser hvordan de lever, og vi blir kjent med drømmer og lengsler som de har.
Denne filmen er den første i en serie som omhandler menneskerettighetene i totalitære og autoritære regimer.
Filmen har fått flere priser, og den er den første filmen som er innspilt i Xinjiang og som handler om uigurene.
Og så er det en vakker og rørende film også. Varighet er 1 time og 10 min.

Doubt - med Meryl Streep, Amy Adams og Philip Seymour Hoffmann

ved hallgjerd

Året er 1964, og i St. Nicholas i Bronx prøver den karismatiske presten, Father Flynn å endre skolens strenge regime. Søster Aloysius er skolens rektor, og holder et jerngrep over skolen. Hun utøver beinhard disiplin  gjennom frykt.
Politikken er i ferd med å snu, og skolen tar inn sin første fargede student. Flere på skolen ønsker å få bort den nye presten, og motarbeider han på ulike vis. Noen setter ut rykter om at presten tar seg for mye av den fargede eleven. Rektor setter igang et korstog mot presten for å avdekke sannheten, og for å få fjernet han fra skolen. Rektor  har ingen form for beviser. Med sin egen moralske overbevisning fører hun en nådeløs kamp mot Father Flynn, og prøver å få han fjernet. Når bevisene mangler, er det kun tvilen som gjenstår...

Hun er overbevist om at hun er på sporet av en mørk hemmelighet.
Detter er en sterk, tankevekkende film.

Oscarvinner og manusforfatter John Patrich Shanley er regissør. Filmen har fått terningkast 5 i Dagbladet, NRK P3, Adresseavisa og Aftenposen.

Selvfølgelig har vi filmen til utlån  på vårt bibliotek

Meg eier ingen, av Åsa Linerborg

ved hallgjerd

"Min barndom var absolutt annerledes, men det var ikke bare hans skyld. Jeg ville uansett ikke byttet den med noen andre," sier Åsa Linderborg,  fortelleren i boka. Hun  tegner et bilde av faren sin som oppdro henne alene etter at mora forlot dem når Åsa var tre år. Historien fortelles med ydmykhet og innsikt, med humor og hjerteskjærende sårhet.  Hun beskriver de stadig skiftende følelsene hun hadde overfor faren, om kjærligheten, sinnet, skammen, og ydmykheten. Faren ga Åsa ubegrenset kjærlighet, men hun opplevde sterk omsorgssvikt på grunn av farens  tildels store alkoholmisbruk. Linderborg knytter den lille verden til den store.
Boka hennes er også en fortelelling om det svenske sosialdemokratiet i etterkrigstida.
Hun skildrer store kontraster mellom mora og farens familier. Mora er halvt russisk, og oppdratt av boklesende kommunister. Faren kom fra en typisk arbeiderklassehjem, og vi fornemmer store holdningsforskjeller i de to familiene. Meg eier ingen er ei lærerik lekse både i historie og kultursosiologi. Åsa har en storfamilie rundt seg som tar godt vare på henne når faren blir for full. Men hverdagen er tøff. Faren setter Åsa av utenfor barnehagen før noen av betjeningen kommer, for han må på jobb. Når han er på nattskift, må Åsa være med. Han overøser henne med det han har å gi, og snakker med henne om alt mulig. Hun skjønner at de må ha mange hemmeligheter, om drikkinga, om mangelen på sengetøy, om at hygienen i hjemmet er svært dårlig. Åsa lurer på hvordan hun skal kunne fortelle sine barn om sin barndom, om hvordan det var å sove ved siden av en far som luktet svette, øl og ensomhet.
Boka gir et fasettert bilde av en oppvekst med lyse og mørke sider. Den er øm, varm, vemodig samtidig som den er hjerteskjærende.

"En skinnende perle av ei bok, sår , klok, morsom, perspektivrik," sier Kåre Bulie,  anmelder  i Dagbladet. 

Vi har boka                                                              

Innesperret kvinneliv

Ved Eli

Det er India i kolonitiden.
Lille Esme på 4 år er et urolig barn. Hun er overalt, nysgjerrig, og rask i kroppen. Som en gutt.
Mange år senere møter vi Esme igjen . Nå er hun på et mentalsykehus, og har blitt en gammel dame. I 16 år har Esme vært innesperret på asylet.
.
På 1930-tallet var Esme en ung kvinne. Hun var en kvinne som aldri passet  inn. Esme var ikke føyelig og bøyelig, og oppførselen hennes var upassende for en kvinne Hun er utagerende og hun provoserer, og hun klarer ikke å tilpasse seg  de sosiale reglene,  kjolene og ballene.
Så blir hun voldtatt, og deretter fjernet fra livet. Hun viskes helt ut av familien.
Esme skriker og skriker.
60 år senere får Iris Lockhart en telefon. Fra et mentalsykehus som skal nedlegges. Hun har en gammel tante der. Men Iris har aldri hørt om  noen tante. Om hun kan ta seg av henne?
Det er opprørende lesing. Det gjør fysisk vondt, og det kjennes ut som en selv har sviktet.
Forfatteren Maggie O`Farrell har skrevet denne grusomme fortellingen helt som den skal. Det kunne lett bli voldsomt sentimentalt og klissete, men det har det ikke blitt.
Jeg skal lese den om igjen.
Og vi har boka.


.

Vi lever på en stjerne. Ein biografi om Hannah Ryggen

ved hallgjerd

Hanna Ryggen var den første norske tekstilkunstneren som ble kjøpt inn av Nasjonalgalleriet, og som ble antatt på Høstutstillingen
Billedvev er en svært tidkrevende teknikk. Hannah Ryggen spant og plantefarga alt materialet hun brukte i teppene sine også. Hun hadde en stor produksjon, det ble over hundre tepper. De store teppene kunne hun bruke et par år på, som Vi lever på en stjerne og det over sju meter lange Trollveggen.
Det er sagt om om henne at for å makte det hun gjorde, måtte en være visjonær som Michelangelo. Maleren og kritikeren Ole Mæhle sa en gang at han ikke kjente andre bildende kunstnere med så nær sammenheng mellom liv og kunst som Hanna Ryggen
Teppene hennes er vakre og forteller om den nære fortida vår.
Hun tegnet aldri skisser av teppene sine, men vevde motivet rett inn i veven. Hannah var en ivrig dagbokskribent, og gjennom dagbøkene og et fyldig brevmateriale får vi vite mye om hvordan ideene tok form.

"Billedvevens veg er hjertet, øynene og hendene," sa Hannah.
Hannah Ryggens tepper er stadig like aktuelle. De tar opp eksistensielle spørsmål, og utfordrer oss med sitt politiske budskap. I flere av teppene hun vevde under 2. verdenskrig ga hun uttrykk for sine reaksjoner på det som skjedde.
Hun var alltid opptatt av å skape skjønnhet og å formidle opplevelser. Motivet til dette teppet er inspirert av et dikt av forfatteren T. S. Eliot.

Spennende bok,  vi har den på billioteket.

Den engelske pasient

Først så jeg filmen, lenge etter leste jeg boka. Boka ble for mye av noe, jeg vet ikke helt hva.
Så så jeg filmen igjen, og igjen... Film må være verdens sterkeste medium. Treffer den så treffer den,  og du kan ikke beskytte deg, men bare lukke øynene når du må.
Filmen starter med ørken. Vi flyr over den i et lite fly. Noen skyter på flyet og treffer. Sånn begynner slutten, som er begynnelsen i filmen.
 Det er kjærligheten. Det er svik og utroskap, og stor mørk sorg.
Det er slutten på den 2. verdenskrig,og vi er i  Italia.
Hana er den unge sykepleieren som mister alle hun er glad i. Hun blir igjen i Italia fordi hun ikke orker mer død. Hun trer ut av rekken, og blir igjen i et gammelt kloster som nesten er bombet helt i stykker.
Der møter hun Almásy. En stygt forbrent mann, som ikke erindrer hvem han er? Eller?
Han kalles den engelske pasieneten, og er Hana's redning. Hun pleier han og leser høyt  for han fra en bok han har. Og hun leser og leser og så begynner den andre historien., først i bruddstykker, så lengre sekvenser. Og så leser hun mer, og den store historien begynner.

Filmen er en stor fortellende film som har alt på den riktige måten. Helt og heltinne, krig og kjærlighet, skjønnhet og død.
Helten er ikke bare den vanlige helten, han er en helt som kan forandre seg og som kan gråte.
For meg er filmen et eventyr, som jeg kan se om igjen og om igjen. Den rommer alt, den er mainstream uten at det gjør noe, for den er god.
Og den får meg til å lengte mot ørkenen.
Boka kom ut 1992, og et år senere i Norge. Forfatteren heter Michel Ondaatje, bor i Canada, og har et langt liv som forfatter bak seg.
I 1996 ble historien film.
Her på biblioteket har boka plass i en hylle, og filmen står pent på plass sammen med de andre mer eller mindre gode filmer.

Pay it forward - DVD

Første dag i sjuende klasse får Trevor ny samfunnsfaglærer. Klassen får en utfordrende oppgave. "Tenk på noe som kan forandre verden, og gjør det."
Trevor får en ide. Han vil at folk skal gjøre en god gjerning for personer som har det vanskelig. Betingelsen  er at personen som får hjelp, må hjelpe tre andre personer.

Er dette en utopisk ide? Ideen krever ekstrem tro på at mennesker er gode. Ideen sprer seg, og blir en bevegelse.
Trevor vokser opp hos den alkoholiserte mora, som er casinovertinne. Gang på gang prøver hun å slutte å drikke, gang på gang skuffer hun Trevor og seg selv. Hun klarer det ikke. Han leter etter brennevinsflasker, gjemt på de utroligste steder, og slår ut innholdet. Mora klarer likevel stadig å skaffe nye doser.
Trevors far har flytta ut, men kommer av og til innom. Også han er alkoholiker, og han slår mora. Vi møter folk i ulike uteliggermiljø, bl annet Trevors mormor. Vi møter folk i fengsel, der også ideen hans har funnet veien.
Læreren har og sin grusomme bagasje, også han har vokst opp med en alkoholikerfar.
Filmen er på mange måter hjerteskjærende, men godhet og varme veier opp noe av det grusomme.

Mot slutten av filmen blir Trevor intervjuet av en TV-journalist, hvor han skal fortelle om hvordan han fikk denne ideen. Der satt han foran kamera, litt blyg og sjarmerende. "Jeg ville bare se om verden virkelig kunne forandres."
Filmen hadde en overraskende avslutning, som forsterket budskapet.
Dette var en tankevekkende, rørende  film, med mange sterke møter mellom menneskeskjebner, en film der tro og tvil blir satt på prøve.

Vi har filmen på biblioteket.

ved hallgjerd

Norge nå

ved hallgjerd

Sølvi dos Santos er en av Norges ledende interiørfotografer, bl. annet kjent fra bøkene Det gode liv i Norge og Frodig fortid. I boka Norge nå har hun samarbeidet med journalisten Wanda Widerøe.
Sølvi dos Santos tar oss med på en unik og spennende reise  til tjueni ulike boliger i Norge. Boka er inndelt etter årstidene, med 260 flotte bilder av natur, bygninger og interiør.
Husene tilhører mennesker som har en bevisst tanke om hvordan de bor, enten de er arkitekter, antikvitetshandlere eller kunstnere.

Hjemmet er en naturlig prioritering for oss nordmenn,  som bor i et land med skiftende årstider og lange vinterdager. Få bruker mer penger på interiør enn vi gjør.
Boka er en flott inspirasjonskilde, og lar oss bli med bak kulissene i et mangfold av boliger.
Vi har boka på biblioteket.

Knust glass

ved hallgjerd

Knust Glass tar oss med til Afrika. Han er stamkunde på baren Kredittens reise. Han serverer oss bargjestenes saftige historier ved å skrive dem ned på oppdrag fra verten. Språket er muntlig, fargerikt, frodig, tildels saftig, og han forteller svært livaktig. Den afrikanske fortellerstilen er svært direkte.Knust Glass inntar rollen som landsbyforteller. Hele boka er spekket av sitater og titler fra verdenslitteraturen. Dette ligger som et bakteppe gjennom hele boka. Overtro og tro på mirakler er sterkt forankkret i kulturen.
Alain Mabanckou har skrevet ei spennende bok som skildrer mange ulike menneskeskjebner.

Vi har boka på biblioteket. Anbefales

Vakkert på Lillehammer kunstmuseum

ved hallgjerd

Kunstutstillingen "Keramikk, retrospektiv" ble åpnet 13. februar av Jonas Gahr Støre på Lillehammer kunstmuseum. Utstillingen sto 2 måneder.

Kunstneren Sidsel Hanum arbeider med keramikk og porselen. Hun er en av landets mest markante kunsthåndverkere, og har en lang karriere bak seg.
Hun har hentet mye inspirasjon og impulser fra sine mange reiser i andre kulturer. Karakteristikker av hennes kunst kan være "kraftig og sart, hardt og mykt." Kunsten hennes viser stor bredde og variasjon i form.

Boka Tidevann viser mange av de ulike produktene hennes fra ulike perioder fra henne kunstnerliv. Hjemmeside  http://www.hanum.no/

Dette bare må du se. Vi har boka på biblioteket.

Et lykkelig liv

Emily og Sarah er søstre. De vokser opp med moren etter at foreldrene ble skilt, og hvor faren stort sett er fraværende.
Moren flytter rundt i store deler av Amerika med jentene. De bor aldri et sted over tid, og får derfor aldri mulighet til å føle tilhørighet med et sted og med andre mennesker.
Som voksne tar de helt forskjellige valg, og ingen finner det livet de ønsket. Begge drømmer om et liv de ikke evner å finne.
Boka er likevel ikke gjennomgående trist, men gir meg som leser en klarhet. Og den er nydelig å lese tross elendigheten.
Boka heter Påskeparaden, og forfatteren er Richard Yates.