av Eli

Cliff Hotel og Magisk søm

Det står en lyseblå bok i stativet med nye bøker. Boka er liten, ikke så tykk, og midt på siden står det Cliff  Hotel, med fin rød farge. Forfatteren er Yngvil Mortensen.
Denne boka er fortellingen om et ektepar, og deres kamp for å få farsarven Cliff Hotel tilbake.
Det er Signe Marie Breivik og Ali Ayad som eier hotellet. Nå er hotellet konfiskert av israelske myndigheter, avsperret av et metallgjerde, og voktet av soldater. Ikke langt unna hotellet arbeider israelske nybyggere for en større bosetting. Her skal det bygges mer.

Det er allerede satt opp en tre-etasjes bygg tett opptil hotellet. Det bygges en mur mot vest, og i praksis er det blitt "den israelske siden".  Mot øst er muren planlagt, så snart vil den hindre palestinerne i å bygge. Det vil ikke være mulig med jordbruk, og beitemarkene vil ikke lenger brødfø sultne mager. Israel har konfiskert store deler av området, og det fortsetter.

 

Langt tilbake, for flere hundre år siden, pakket to brødre sakene sine, og reiste sammen sørover i ottomanernes rike. Dette var begynnelsen på livet i Abu Dis, og begynnelsen til et hotel som rommet så mye mer enn det å bare være et hotell.
Denne boka handler om kampen for å få eiendommen tilbake.

En bok er mye større enn den lille lyseblå. Den har store røde bokstaver over magen, men bokstavene er større enn den var på den forrige boka, og det står "Magisk søm". En dame sitter oppå panseret på en bil, og bilen er rød, og det er lett å tenke stil.
"Fem stilarter du kan velge selv", står det som undertekst, og boka er full av vakre bilder med stilfulle antrekk. Det er fjær og paljetter og drømmeaktige kjoler. På side 84 er det en vakker kjole som minner om is og kald kulde, og du kan sy den selv. Det er kjoler for enhver smak, så det er bare å sette igang.

Av Elisabeth

Korsbæreren

 

Med «Korsbæreren» har Tom Kristensen nok en gang skrevet en spennende thriller, med røtter i penge og finansmiljøet.  Vi møter Elvira Elton Eikenes, som jobber som banksjef i Kredittbanken i Oslo. Elvira har en sønn, som hun har delt omsorg for. David Nomura er Elviras tidligere kjæreste, og han har bygget opp et hedgefund i San Francisco. Men en dag blir han truet av den japanske mafian, Yakuza. Og han får tre uker på seg til å skaffe 40 millioner dollar. Han oppsøker Elvira i Oslo, for å prøve og skaffe til veie pengene han ikke har selv. Og dette blir opptakten til noen spennende og nervepirrende dager i Norge. Lek med den japanske mafian er ikke noe du tuller med.

 

Ønsker du du å lese mer om Tom Kristensen kan du gjøre det her.

Av Eli

MISSISSIPPI

Laura tenker på søle. På hvordan den grå, seige massen suger seg til føttene hennes.
Hvor  dette seige er overalt. Hun drømmer i sølegrått.
Det er elva, og elvemudderet som styrer livene til personene i boka. Når elva stiger, blir de isolert fra resten av verden,

Dagene går med til å arbeide . Hun skreller mais, hun skurer og kjærner, og står alltid tidlig opp. Hun har mann og barn, og så denne jorda som de skal leve av, men sjelden klarer.
Det er 1946.  Laura og familien flytter til en avsides plantasje i Missisippi-deltaet. Krigen er over, og soldatene kommer hjem. Ronsel kommer,  Jamie kommer. De har tilsynelatene  klart seg, .
I Europa var hudfargen mindre vesentlig enn i Amerika. Iallefall så lenge du ikke trødde over noen usynlige grenser og regler. Alle som var i krigen har fått noen spor.
Alle har de hver sin  krig.
Dette er en roman om skyld og oppgjør og mot. Den er vakkert skrevet, og den er medrivende og grusom .



Hvis det hadde vært mulig, ville jeg ikke skrive noe i det hele tatt her. Det skulle være fotografier, og resten skulle være stoffbiter, tjafser av bomull, klumper av jord, opptak av tale, brokker av tre og jern, små flasker med duft, tallerkener med mat og med ekskrementer...
Et stykke av kroppen revet ut med roten ville kanskje være mer treffende.

-James Agee, Let Us Now Praise Famous Men

Hulda Garborg

ved hallgjerd

I år er det 150 år siden Hulda Garborg ble født på Stange i Hedmark. Hulda flyttet til Kristiania som ungjente. Hennes drøm var å bli skuespiller, men familien hadde ikke penger til det. Hun ble butikkdame hos brødrene Dobloug. De var radikale for sin tid, var nasjonalistiske venstretilhengere, hun ble inspirert.  Hulda ble svært opptatt av arbeiderbevegelsen og norsk nasjonsreising.
Hun var 25 år da hun ble gravid med Arne Garborg, og måtte gifte seg. Han hadde akkurat mistet jobben i Statsrevisjonen, og det ble svært vanskelig økonomisk for dem å bo i Oslo.
De skulle flytte til ei hytte i Kolbotnen ved Tynset. Hytta var bare beregnet som sommerbolig, så det ble en kald fornøyelse. Tynsetområdet har ofte kulderekorder. Der skulle de foreløpig ha sin helårsbolig.
Jeg har akkurat lest boka  "Fra Kolbotnen og andetsteds," av Hulda Garborg, utgitt i 1903.
Dagboka begynner med at Hulda sitter på Steien Hotel, Lilleelvedal og venter på Gubben, som hun kalte mannen sin. De hadde vært gift i to dager. De skal reise til Kolbotnen, og det er 5. desember 1887.2 dager senere er de fremme i hjemmet sitt. Leseren får grundig innblikk i hvordan det er i hytta. "Saa blev der Sjau med at faa op varme. Komfüren var umulig, der var sne i peisen, og veden var raa." Det er skrekkelig kaldt, så de må stormfyre for å holde ut. Alt er selvsagt svært tunvindt, de har ikke mye å hjelpe seg med, og Hulda skjønner ikke hvordan Garborg kunne finne på å ta med seg henne som er så elendig til å lage mat. Hun synes husarbeidet tar svært mye tid, men hver kveld rekker de å gå en tur på ski. Hulda trives i vinterkulden, og synes alt er så rent og vakkert der de bor nå.  "Jeg husker hele byen som en grå, skidden uldsæk, som hvert Øyieblik holdt paa at glide ned over Hode mit. Og her er allting hvidt og rent og klart." Garborg skriver det meste av tiden, eller sitter og stirrer inn i peisvarmen. Hulda ser nok veldig opp til Gubben, og beundrer forfattermannen sin. Hun hadde også skrevet dikt og småstykker før hun giftet seg, men hadde brent det. "Garborg, som forstod seg på dikte, skulle aldrig få se hvor tosket jeg hadde været, tenkte jeg." Senere angrer hun likevel på at hun hadde brent dem.
Dagboka går fram til 12te juni 1888.
Det var svært interessant å lese om hvordan de innrettet seg i en heller dårlig vinterbolig, ble kjent med naboer som bodde langt unna, hvordan de bedre og bedre håndterte hverdagen .  Hulda ble mer og mer fortrolig med å bo på Kolbotnen, hun leste/praktiserte  Hanna Winsnæss sin kokebok, og ble riktig fornøyd med sin kokkekunst.
25 mai  fødte hun sønnen Arne, 20 merker. "Aa nei, hvor stygg han er, sa Garborg når han fikk se gutten." "Madammen, som har tat imot Spædbarn i 40 Aar, siger han er ualminnelig vakker og velskabt."
Hulda var allsidig. Hun var opptatt av bunader, folkeviseleik og målsak. Hun engasjerte seg mot imperialismen, mot barnearbeid. Hun hadde store kunnskaper om internasjonale forhold. I 1910 startet hun Det norske spellaget, som senere ble til Det Norske Teater, med Hulda som Styreformann. Bysten det er bilde av står på teateret.
Hulda har skrevet flere bøker, både skjønnlitteratur og sakprosa.
Etter perioden i Kolbotnen flyttet ekteparet til Labråten i Asker, og til Jæren. Hulda døde i 1934. Både hun og  og Arne Garborg ligger begravet i Knudaheio på Jæren.

"Før ei dame."

Sigrid Undset-et kvinneliv

Jeg leste Jenny av Sigrid Undset rundt 16-års alderen. Jeg leste om  Jenny   som hadde så store krav til seg selv og til livet .Jeg leste Jenny før jeg leste om Kristin Lavransdatter.Dengang var det  Jenny jeg syns jeg kunne forstå.Det var hennes sterke lengsler etter livet, etter det sanne og trofaste som gjorde at jeg slukte boka. Senere leste jeg Krisitn Lavransdatter, og den tok meg den og, men det var Jenny jeg knyttet sterkest bånd til. Det var hennes alvorlige sinn jeg forsto. Ikke for at tilværelsen er trist hele tiden, men Sigrid Undset gjorde meg kjent med mitt eget mørke.
Å kjenne seg igjen i andre kan være fint, særlig i ungdomstiden.

Norsk Filminstitutt har utgitt en kortfilm om Sigrid Undset. Filmen er en poetisk film om Sigrid Undset sitt liv, satt sammen med virkemidler som gjør den til en fortelling om Sigrid Undset Den gir også lyst til å lese mer av henne.
Filmen åpner med middelaldermusikk,  med vakker og trolsk natur. Musikken går igjen i hele filmen, og blir en slags lydkulisse som forsterker det gamle, middelalderske.
Filmen viser fram hus og by, vann som bruser og store jorder. Natur og kultur.
Faren til Sigrid var syk store deler av Sigrid sin barndom. Hun sto faren nær, og med hans død, hun var elleve år,  mistet hun kanskje den viktigste personen i sitt. liv.
Sigrid gikk tidlig inn i arbeidslivet  for å kunne hjelpe til økonomisk, Hun var kontordame i 10 år, men drømte hele tiden om et annet liv. I denne kortfilmen (50 min.), er det gamle brune bilder med lyd, mens noen er navnløse. Det er bybilder, og bilder av Sigrid med en krets av venninner. Og det er familie.  Hun debuterer med Fru Marta Oulie i 1907, og etterhvert utkom romaner, fortellinger og artikler, brevsamlinger og novellesamlinger. Emnene var fra helgener og kvinnesak, moderskap og barn.
Hun konverterer til katolisismen i 1924, og selv om hun er en god katolikk, kan hun likevel ikke bli  fullt ut tatt opp i kirken. Sigrid Undset er en god kristen, men hun er også en skilt kvinne, og skilte kvinner har ikke de samme muligheter i den katolske kirken.
Filmen  gir et fint bilde av Sigrid Undset. Den er en god "bruksfilm", om denne forfatteren, og den kan stå helt for seg selv som et lite stykke film.

Levende historie er et populærhistorisk  og samfunnspolitisk tidsskrift som kommer ut med 6 nummer i året. Dette tidsskriftet rommer alt i fra trettiårskrigen ,til mat i antikken. Fra nyheter til leserforum, hvor leserne inviteres til å sende inn innlegg.
 Karnevalet i Rio har fått flere sider i dette nummeret jeg har i hånden.  Norge har dårlig med karnevalstradisjoner, og det kan vi "takke" Martin Luther for. Karneval passet dårlig sammen med det enkle og fromme liv som var det livet man skulle leve. De lutherske prestene så med ublie øyne på denne skikken, og skikken opphørte som følge av reformasjonen i 1537.
Noen sider litt ute i bladet, handler det om vår tid, her 60-tallet.
60-tallet, med superparret John F. og Jacqueline Kennedy. Det korte livet de fikk sammen, og hva de representerte. Interessante liv, og berømte liv. Liv, tette av begivenheter.
Det er kanskje lettere å være gris. De kunne dømmes til døden for ugjerninger, og det måtte gi grisene både tanker og føleser. I 1457 ble en purke dømt til døden sammen med sine 6 grisunger. De hadde drept en liten gutt, og ble dømt til henging. Grisungene slapp unna straffen. Med en mor med så dårlig et forbilde.

Egg kan være frittgående, eller fatale, eller et columbo egg. Et columbo egg er en en del av et uttrykk, og i boka Et Columbi egg undrer en på om det var Columbus som løste problemet med å få et egg til å stå ved å kakke det mot bordet? "Gråte krokkodilletårer" og" å ta tyren ved hornene".
Dette er noen tanker vi sjelden tenker, men det står i bladet Mat & helse Også et tidsskrift med mening.

Bladet Dans er et svenskt magasin, og handler som en forstår om dans. Dette er dans for de mer profesjonelle, eller for de som ønsker å bli, nettopp profesjonelle. Det innholder mange bilder, med både tradisjonelle uttrykk, men også det mer moderne uttrykk. Det gir oversikt over festivaler, og om sider som opplyser leseren hvor en kan utdanne seg innen dans, og kalender med oversikt. Det er ogaså et vakkert blad, hvor en kan drømme seg langt inn i en drømmende danseverden. Være prima ballerina!

Det dyrebare - en roman av Linn ullmann

ved hallgjerd

Dette er den femte romanen av Linn Ullmann. Vi blir kjent med tre generasjoner av familien Brodal. Bedrag, fortielse og løgn er tema i romanen.
Det meste av handlingen skjer i tidsrommet 2008 til 2010. Sommeren 2008 fyller Jenny Brodal 75 år, og datteren Siri har bestemt at det skal feires med et hageselskap, noe Jenny absolutt ikke ønsker. Gjestene kommer, og Jenny sitter på rommet sitt og drikker seg full, noe hun ikke har gjort på 20 år. Siri har mange vonde minner fra oppveksten om drikkinga til mora. "Morens kropp var et fantastisk byggverk, et Soria Moria slott, en pyramide, en borg. Men hver uke ble hun angrepet innenfra- av maur, klegg, flått, rotter og sprit, og da det gikk i oppløsning, måtte alt sammen, hele Jenny bygges opp igjen."
Siri visste aldri når mora ville drikke seg full, så hun gikk og ventet og gruet seg til det skulle skje."

Linn Ullmann lar flere av personene snakke, de ser og erindrer, og personene trer klarere fram. De små situasjonene, replikker og blikk gir en fortettet stemning. Det gåtefulle er en kraft i romanen, omstendighetene rundt et dødsfall skaper en kriminalgåteeffekt.
Dagbladets anmelder Maya Troberg Djuve sier at Linn Ullmann pirker i det ubehagelige. Personskildringene er usentimentale. Forfatter Jon om svigermora: "Hvis Jenny hadde et hjerte, så var det lite og svart og låst inn i et skrin og senket i tjernet."
Det er få gode relasjoner mellom menneskene i romanen. Distanse og ensomhet dominerer.
Dagbladets anmelder uttaler følgende: "Det dyrebare viser en forfatter som har full kontroll på virkemidlene, reisverket og språket.  Det finnes knapt en slapp setning i denne romanen, som er solid, og også vakker, tilføyelsen til et særpreget forfatterskap."

God bok. Vi har den på hylla

Å skrive

av Eli
Denne boka handler om å skrive, og tittelen er Om å skrive av Hans Olav Brenner. Han hadde en lyst og en tanke om å få noen utvalgte forfattere i tale om selve skrivehåndverket.   Han spurte 13, og alle sa ja.
En er Lars Saabye Christensen, og den andre er Karin Fossum. 
I forordet  forteller Hans Olav Brenner om de vanligste spørsmålene som ofte dukker opp når forfattere er på turne. Hvor mange sider skriver du hver dag, eller skriver du hver dag? Får du inspirasjon,  eller må du vente på den. Blir den  noen gang ingenting?
Hva skal man med en bok som denne om man ikke vil bli forfatter? undrer Brenner så Jo,denne boka gir innblikk i hva et forfatterliv er, eller kan være, og den  åpner opp nye rom i selve teksten. Møtet med forfatteren blir også et møte med deler av et forfatterskap. Som Lars Saabye Christensen, som har en stemme som jeg gjenkjenner, og denne stemmen har en karakter som jeg blir kjent med, med et språk og en plassering i tid, og sted. Alt dette er med på å skape en person, en karakter.
Små ting som forteller de andre hva slags person en er, som å gi  personen en form for lyte, i tillegg til å gi karakteren troverdighet gjennom klær og oppførsel. Anthony Hopkins ble spurt hvordan han kunne nærme seg en så grufull rolle som Hannibal Lecter i Nattsvermeren. Det var vanskelig, men falt på plass da den tilbakestrøkne oljeglatte frisyren var på plass. Da fikk han taket på rollen. Det likte jeg sier Christensen. Til slutt er det sånn sier vår forfatter:
Alt blir mettet med mening, derfor trenger du færre og færre ord, og de få ordene du trenger må velges og behandles med den største omhu. Det er kullet som presses til diamant.
Og så til slutt er det oppstått et eget univers, befolket og etablert, og dette universets geografi, poesi og logikk gir en rekke muligheter og valg.


Noe jeg har sett er overskriften på Karin Fossum sin bit i denne boka. Hun skriver for det meste kriminalromaner, men  regnes for å være en noe anderledes forfatter enn mange av de andre som skriver kriminalbøker. Hun leter etter en person som er troverdig, mørk, men også noe av det lyse  Godhet/ondskap må finnes. Det mørke ved siden av det lysere.
Alle kriminalromanene til Karin Fossum har en tematikk,og  det er alltid noe hun vil ta opp i bøkene sine. Hun er svært opptatt av ordene hun bruker, og den første setningen skal romme det meste av hva historien handler om. Som denne.: Han ga seg til å lete etter en stor stein han kunne slå henne i hjel med. Dette er en dramatiske førstesetning, og det er kjempegøy å finne en sånn setning sier Karin Fossum. Den sier mye om hva denne romanen handler om.
I intervjuet med Brenner forteller Karin Fossum om en form for lykkefølelse når hun finner ord hun kan bruke, eller hele setninger. Han spør om den kjedelige delen av arbeidet, som de mange gjennomskrivingene hun alltid gjør, men det er like moro som den kreative delen. Hun former språket som en leireklump, og finner alltid noe nytt som dukker fram.
Gleden over setningene oppleves av meg som leser veldig sterkt. Begge disse forfatterne formidler denne følelsen tydelig, både i det mørke og i det lyse. Ordene som er med på å fortelle en viktig historie, eller som vil vise fram noe for oss som lesere.

Morgen i Jenin

ved hallgjerd

Om Morgen i Jenin: "Forteller det ufortalte. Gripende og derfor viktig roman fra Palestina."
Jan Rognlien. Morgenbladet.

Susan Abulhawa har skrevet en følelsesladet, sorgtung og politisk fortelling som følger fire generasjoners liv i et okkupert land.
1948. Abulheja-slekten jages fra forfedrenes land i Ein Hod, og blir tvangssendt til en flyktningeleir i Jenin.
Vi følger denne store slekta gjennom mer enn 50 år, fram til 2002.
Boka er delvis selvbiografisk, og vi kommer tett inn på storfamilien som kjemper for å overleve, og for retten til sin egen jord. Historien formidles delvis gjennom Amal. Hennes omfangrike slekt blir gradvis utradert i løpet av ca 50 år.

Konflikten Israel -Palestina fortoner seg som uløselig. Denne romanen er  ikke upartisk,  men har brodd mot istraelerne og supermaktenes brutte løfter. Hat avler hat og gjengjeldelse.
Sitat: "Det var 31. mars 2002. 20.mars hadde en selvmordsbomber drept sju israelere i Galilea, som gjengjeldelse for at Israel hadde drept 30 palestinere12. mars, som gjengjeldelse for at palestinerne hadde drept elleve isrraelere 11. mars, som gjengjeldelse for at Israel hadde drept førti palestinere 8. mars og så videre og så videre."
Morgen i Jenin er svært kraftig kost, og beskriver ondskap og råskap på en hjerteskjærende måte. Ingen blir skånet, selv ikke en baby i mors liv.Ved å bli kjent med familier og ved å følge deres historier, blir det som har skjedd i området siden 1948 veldig nært og sterkt, til tider så sterk et jeg måtte legge bort boka for ei stund. Dette er en roman om det moderne Palestinas historie. "Fortellingen blir virkelig, og den blir viktig," sier Anne Cathrine Straume, NRK P2.
"Morgen i Jenin" er mer enn krig. Det er også tankevekkende livsvisdommmm og livserfaring, nydelige natur og kulturskildringer.

Boka står på hylla

Ut på reise

Hva  er så spesielt med øyer, funderer Tove Nilsen i boka Øyer i hjertet . Hvert år reiser Tove til en øy, i Norge eller til Kreta. Hele sitt liv har hun vært fasinert av reisen. Hun reiser med venner og med barn, med kjæreste eller alene. Hun  er alltid fylt med lengsel, og hun reiser ofte til den samme plassen hvert år.

 Hva gjør et menneske til et øymenneske undrer hun, hva gjør et menneske på en øy anderledes enn  et fastlandsmenneske?  Øyer er avgrenset, og  gir lettere en illusjon av oversikt. Øymenneskene kan vente, og de har en større tålmodighet. De fremstår som filosofer mens de står og tenker på ingenting.  Tove Nilsen reflekterer over sine egne tanker, og hva alle reisene gjør med henne. Hun har reist mye, og hun har alltid likt å møte nye mennesker.
 På Skåtøy utenfor Kragerø reiser Tove med mor og far mange somre.  Hun står opp før mor og far, og løper ut som en virvelvind. Hun løper fra huset, ned forbi stien hvor det lukter så godt av nyslått høy, og videre til en skråning som er full av markjordbær.
Senere kommer andre reiser, men det er Kreta som blir hennes øy, sammen med barndommens Skåtøy.
Og så er det hunden. Alltid , eller ofte møter Tove Nilsen dyr som trenger hennes omsorg. Som Kretahunden, som følger etter familien, åpenlyst alene i verden. Den blir tatt imot av Tove, som pleier hunden og beholder den hele natten.
Og Tove Nilsen som voksen, og alene på tur, gravid med kynnere. Det vekker redsel hos henne. Kynnere varsler om noe som skal skje,  og tanken på å eventuelt å føde her ute i sumpen, på denne øya, tvinger henne til å se at hvor uforsvarlig det er.
Tove Nilsen reiser også for å møte seg selv. Hun vil ikke bli et menneske som slutter å undre seg,eller  slutter å leke, og hun vil aldri slutte å ta seg av herreløse hunder.

Ved Eli

Winter's Bone

ved hallgjerd

Dette var en hjerteskjærende og grusom film, som viser livets brutaliteter på sitt verste.
17 år gamle Ree må finne faren sin. Han har nettopp kommet ut av fengsel, og må melde seg for politiet. Han har pantsatt hjemmet deres, og de kommer til å miste det om han ikke kontakter politiet. Men faren har stukket av, igjen.
Familien bor i Ozark Mountains, Missouri.
Ree har ansvaret for den 6 år gamle søstera, og den 12 år gamle broren. Mora deres bor hjemme, er syk/helt apatisk, og det er Ree som blir omsorgsperson for henne også. Ree føler et stort ansvar for familien, og prøver å skåne søskena mest mulig for den beintøffe hverdagen deres.
Ungjenta Ree begir seg ut på leting etter faren i et heller ugjestmildt miljø, der de fleste har en kriminell løpebane, der alle er redde for å bli vitner eller for bli angitt. Det er tydelig de vet mer om farens forsvinning enn de vil si til henne. Her lever folk fra hånd til munn.  De har en skremmende destruktiv omgangstone, og det virker som at eneste komunikasjonen de takler er å slå, kvinner som menn.
Uredd oppsøker Ree bygdemiljø etter bygdemiljø, og mottagelsen er ikke akkurat vennlig og gjestfri. Hun blir møtt med trusler, slått ned, banket opp, kjeppjaga, trua.
Det som driver henne er selvsagt redselen for at de skal miste hjemmet sitt, at familien blir  oppløst og spredd. Ree og søskena har et utrolig sterkt forhold, og de små stoler på den snille og tapre søstera si, som viser utrolig mot og handlekraft.

Winter's Bone basert på Daniel Woodrells roman, viser et dagens Amerika vi vanligvis ikke ser på lerretet.
Winter Bone er intens, lavmælt. Ree har ei imponerende drivkraft som gjør henne istang til å gå videre  for å prøve å finne faren.
Her møter vi menneskelig ondskap på sitt verste.

Filmen vant prisen for beste film og beste manus under fjordårets Sundance-festival
Jennifer Lawrence storspiller i en film som er annerledes, tankevekkende. Vi har filmen på hylla.

Ned til hundene

ved hallgjerd

Helle Helle er en av de betydeligste yngre danske forfattere. Hun har skrevet kortprosasamlinger, noveller og romaner, og har mottatt prestisjefulle litteraturpriser.
Dette er en roman om såkaldte alminnelige mennesker, som vi gjerne tror lever et innholdsløst liv. Slik fortoner det seg fra utsiden.
Leseren blir kjent med et veldig lite samfunn, der det bare bor noen ganske få mennesker. Forfatteren Bente som bor i byen, bryter med sin legeektemann, setter seg på en buss og vil reise fra alt . "Jeg leter etter et sted for å gråte," sier Bente etter bruddet. Skrivinga hennes lykkes heller ikke så godt for tiden.

 

Så går hun av bussen et sted, og tror det skal komme en annen buss for å ta henne videre. Den bussen kommer først neste dag, noe

kjærestene Putte og John vet. De har observert denne personen som står ute og venter forgjeves. De inviterer henne inn i hjemmet sitt, tar henne inn i varmen.
Etterhvert blir vi kjent med de personene som bor i grenda, de er avhengige av hverandre, hjelper hverandre, og viser omsorg.
Når vi kommer under huden på de ulike personenene, viser det seg at alle har sine historier som det er vanskelig å snakke om. Alt virket så harmonisk, men det er mye smerte under idyllen. Bente tar oss også med tilbake til livet sammen med legen, så vi får litt innblikk i det forholdet.

Tittelen på romanen henviser til alminnelige, konkrete dagligdagse handlinger, en funksjon i tilværelsen. Hundeeieren var på sykehus, og var avhengig at at naboene organiserte seg hver dag så hundene fikk mat og ble luftet.
Bente registrerer, iaktar og observerer. Hun fortolker ikke. Dette er ikke ei bok med store fakter, formspråket er minimalistisk.

God bok.

Norden

I  2009 feiret Foreningen Norden 90 år. Det nordiske samarbeidet er et av verdens mest omfattende regionale samarbeid, og omfatter Danmark, Norge, Sverige Finland, Island, samt Færøyene, Grønland og Åland.  Foreningen er en pådriver for samarbeid av forskjellig slag, og er en viktig partner i internasjonalt og europeisk samarbeid.
Hvert år arrangerer Foreningen Norden en nordisk bibliotekuke i november. Årets tema er Humor i Norden.
Mandag den 14. november var det høytlesing i mange bibliotek over hele norden. Klokka 09.00 startet Morgengry med høytlesing og på kvelden var det Skumringstimen. Det ble lest høyt fra Mustafas kiosk av Jakob Martin Strid, og på kvelden var det også høytlesing fra Mikael Niemi's Populærmusikk fra Vittula.
Høytlesing er noe alle kan delta i, enten ved selv å lese høyt, eller ved å lytte på andre som leser.  På den måten blir det å lese høyt for andre verdsatt og belyst og gir et fellesskap. Hva vil jeg lese høyt?

Kalevala er Finlands store nasjonalepos. Legen  Elias Lønnrot samlet finske folkesagn, og disse sagnene insprerte han til selv å skrive. De ble utgitt i sin helhet i 1849. Men alle finner leser ikke Kalevala, hva gjør de i stedet? De leser  Kalevala för late, av Anders Larsson. Den er på 86 små sider, og passer lett inn i selskapslivet, i alle fall i Finland.

Erlend Loe skriver mye om den merkelige mannen, som ikke helt forstår seg selv og sine omgivelser. mannen som ikke helt passer inn, men bare nesten .  Doppler som reiser fra dette livet til et enklere, kanskje...Hvor en kalv blir hans beste venn.
I Svendsens catering møter vi mannen som er i ferd med å miste kona, de har en  pause i forholdet. Det takler ikke Johannes Svendsen. Han takler heller ikke konas nye jobb, og å få dårlig rykte i cateringbransjen. Han serverer bryllupsgjester  dårlig mat.  Han ribbes nesten for alt., og har problemer med å se sammenhenger i tilværelsen. Likevel, vi liker Johannes Svendsen, på tross av alt  han snubler over.
Predikanten Olof Helemersson sto får en stor vekkelse det indre av Västerbotten på tidlig 50-tall. Han omvender mange, men 5o år senere angrer han denne omvendelsen, og reiser tilbake for å omvende de omvendte. Der konstaterer han at det har storparten allerede gjort. Denne romanen, som på svensk heter Norrlands akvavit, er en fornøyelig fortelling, en fortelling om tro og ikke tro, om brå død, og et rart merkelig brennevin.

Ved Eli

Alene sammen, av Charlotte Glaser Munch

ved hallgjerd

Alene sammen kom ut i 2004, og er en ungdomsroman.
Romanen handler om Kikke og Kira, som begge er 18 år. Handlingen strekker seg over 7 måneder, den tiden de er sammen. Kikke oppdager Kira på en fest, "Jeg har aldri sett noe finere. Hun har et lys rundt seg, et magisk lys som trekker meg nærmere."
Etter dette møtet innleder de et forhold. De opplever en inntens forelskelse, besettende, altoppslukende, med heftige følelser.
Ettersom forelskelsen er så voldsom, skulle en kanskje  tro forholdet var problemfritt, noe det ikke er. Hva binder dem sammen? De er begge russ, vi hører en del om venner og skolemiljøet.
Det er to fortellerstemmer i romanen, Kikke og Kira sin, formen er dagboklignende. De to er svært forskjellige. Hun er verbal, tenkerog grubler mye, matte og naturfag er hennes fag. Kikke er mer konkret og handlingsorientert, trener på helsestudio. Kikke, som heter Enrique og har mor fra Venezuela, elsker salza. Hans framtidsplaner er å studere i Venezuela.
Vi følger Kikke og Kira gjennom oppturer og nedturer, gjennom tvil og mistenksomhet, utroskap og forsoning.
Hvordan går det så med de to unge menneskene? Boka har en åpen slutt, så det er opp til leseren å dikte videre.
Språklig sett er det ei enkel og lettlest bok, og personene er troverdige. Vi har boka.

barndom og oppvekst

                   

 Anna og Live rydder ut av barndommshjemmet etter at begge foreldrene er døde. Minnene banker på, og går tilbake til oppvekst i en bygd , både de lette minnene og de tunge. Minner som ga utrygghet, og ble til spøkelser som fulgte en hele livet.
 Faren har vært død i mange år allerede, og moren døde et år tilbake. Nå skal huset selges, og søstrene fjerner gammelt skrot som kastes på bålet sammen med gamle dagbøker, for alt skal ut. Live finner en liten notisbok som hun skrev i den sommeren hun var 14, men den putter hun tilbake i en skuff, fordi den hører med i det gamle huset.
Denne boka er en fortelling lagt noen tiår tilbake, om oppvekst i en bygd på 60-tallet, og ikke minst det å være  ungdom i samme tid.  Korte kjoler, biler og gutter, og musikk, musikk. Opprør og store drømmer.
Og under alt dette ligger det et mørke som varsler om noe som kan skje. I dette mørke dukker faren opp og er mørket. Og det er angsten for alt hva dette er som skaper skyldfølelse og stor sorg. Den døde faren blir etterhvert tydeligere.
Denne boka er skrevet på et språk hvor hvert ord er meningsbærende.

my sisters keeper

ved hallgjerd

I filmen møter vi en familie på 5, mor, far, storebror og to søstre. Anna er 13 år. Søsteren Kate noen år eldre. Hun har hatt leukemi nesten i hele oppveksten. Anna blir født for å hjelpe  sin dødssyke søster. Ved hjelp av prøverør er hun en perfect match til søsteren, slik at hun kan transplantere organer og blod. Anna tar en "voksen" beslutning når hun er 13 år. Hun engasjerer en advokat, saksøker foreldrene sine for å få bestemme over sin egen kropp, og hun vinner rettsaken. I forkant av denne beslutningen var det planlagt en nyretransplantasjon. Anna tenker mye på konsekvensene det kan få for henne å leve med en nyre. Hun har hatt mange sykehusopphold hele livet for å kunne hjelpe den kreftsyke søsteren. Nå tenker hun framover, og vet at om hun donerer et nyre til søsteren, vil det utsette henne for stor risiko og sette begrensninger i sitt eget liv. Kan noen tvinge henne til det? Det er hennes kropp.
Filmen tar opp et svært alvorlig tema. Likevel er ikke handlingen bare trist.
Vi får mange tilbakeblikk, og ser at familien har hatt mange fine fellesopplevelser. Filmen er full av morsomme episoder.De er glade i hverandre, men problemene og utfordringene setter forholdet på prøve. Mora konsentrerer seg så mye om den kreftsyke datteren, at hun tidvis overser de to andre barna. Vi får innblikk i alle familiemedlemmenes ulike meninger om Kates sykdom, og hvordan de takler det det på ulike måter. Dette er en familie som stiller opp for hverandre.
Filmen passer for alle aldersgrupper over 11 år. De aller fleste av oss kjenner noen som har  eller har hatt kreft, og dette er en fin film å se sammen med familien.
Det er en film som forklarer mye, og vil trolig skape ettertanke hos alle.

Vi har filmen på hylla

Stormfulle høyder

ved hallgjerd
Romanen Stormfulle høyder kom ut i 1847, og ble ansett for å være for dristig for sin tid. Forfatteren Emilie Brönte vokste opp på en prestegård i en landsby på lyngheiene i Yorkskire. Emilie trivdes best hjemme, og elsket huslige sysler, og satt med sytøyet og bøkene sine. Hun skrev bare en roman, og døde året etter utgivelsen, 30 år gammel. Hvor fikk hun sin innsikt og visdom fra? "Hun blåste ut som et lys, like stillferdig som hun hadde levd." Ettertiden har vist at nettopp denne romanen har blitt en klassiker i verdenslitteraturen. Den har fått lesere fra hele verden til å valfarte til en bortgjemt landsby i Yorkshire for å lete etter vill og nådeløs kjærlighet.

Denne filminnspillingen er fra 2009.
Vi møter Cathy, ei jente fra overklassen, og den "ville" Heathcliff, som hennes far plukket opp på gata i Liverpool, og tok han med seg hjem for å hjelpe ham. Han voks opp sammen med Cathy og hennes søsken, men ble aldri "jevnbyrdig," med dem, til det var klasseforskjellen altfor stor. Heathcliff er stolt, og tåler ikke å bli behandlet som tjener av Cathys bror.
Cathy og Heathcliff blir totalt oppslukt av hverandre, og inngår et slags evig troskapforhold. De ville være hos hverandre i liv og død. Deres kjærlighet er helt besettende, men alliansen er umulig, til det er klasseforskjellen for stor. Cathy gifter seg med naboen, som er et godt parti, og tilhører riktig stand. Giftemålet gjør Heathcliff rasende og sjalu, og han sverger hevn over familiene.
Her er er gode skuespillerprestasjoner. Filmen viser mange typer mellommenneskelige konflikter, og tragediene er mange. Filmen har mange storslåtte landskapsscener fra de engelske lyngheiene, og miljøbeskrivelsene er gode.

Stormfulle høyder er en film spekket av stor dramatikk

Vi har boka og filmen

Rampejenta - av Mario Vargas Llosa

ved hallgjerd

I 2010 fikk Mario Vargas Llosa Nobelprisen i littaratur. Han er Perus mest kjente forfatter. Siden det internasjonale gjennombruddet i 1963, har han vært en av det søramerikanske kontinentets viktigste stemmer. I 1990 stilte han til valg som president i Peru.  Han led valgnederlag, og siden da har han levd i Europa,  i Spania og Frankrike.
Handlingen i Rampejenta starter i Lima på 50-tallet. Unggutten Ricardo forelsker seg hodestups i den 15årige chilenerjenta, som allerede da virket ganske mystisk. Hun avsløres som svindler, hun er fra Peru. Plutselig forsvinner hun. Ricardo utdanner seg til jurist i Peru, snakker engelsk og fransk. Han flytter til Paris, hvor han etterhvert arbeider mest som oversetter for Unesco, og som tolk. Han glemmer aldri Rampejenta, men det blir en frustrerende kjærlighetshistorie. Han er besatt av henne. Fra hun var veldig lita drømte Lily om å komme seg bort fra fattigdommen i Peru,  bli rik og berømt. Hun skyr ingenting for å nå sine mål.
I løpet av handlingen krysser Lily ogRicardo sine veier flere ganger. Hun skifter identitet og nasjonalitet, og hennes mål er stadig å kapre rikere menn. Men blir hun lykkelig? Hun kan virke temmelig kjølig, kynisk og distansert. Det ser ut for at når hun har nedturer mellom menn som har utnyttet henne, er Ricardo god å ha. Hos ham får hun omsorg, kjærlighet og opplever trygghet. I noen korte mellomspill bor de sammen i Paris.
Llosa skriver også samtidshistorie i denne romanen. Han skriver om den politiske utviklingen i Peru i en tidsepoke over 40 år, samtidig som leseren får mye informasjon om forholdene i Paris på 60-tallet, og London på 70-tallet.

Det er mange grunner til å lese denne boka. Vi har flere bøker av Nobelprisvinneren på hylla.

En helt vanlig dag på jobben

ved hallgjerd

Dette er spillefilmen om den vanvittige avsløringen av norsk sladrepresse.

Manus er skrevet av Erlend Loe, fritt etter tidligere Se og Hør-journalist Håvard Melnæs si bok med samme navn som filmen.

Helt fra Håvard var liten drømte han om å bli journalist. Han ville skrive historier som skulle forandre verden, kanskje avsløre maktmennesker, forsvare den lille mann.

Håvard jobbet i SE og Hør fra 1996-2005, og virkeligheten ble en annen enn drømmen hans. Hans første oppgave ble å grave fram skitne detaljer om kronprinsens nye kjæreste. Mette Marit hadde ei utagerende fortid, hun var alenemor, og hun hadde en far som lett lot seg overtale til å gi bilder og opplysninger for penger.

"Jeg har sett telefonlogger, kredittkortregninger og legejournaler. Jeg har fått bestevenner til å tyste på hverandre. Jeg har splitta familier. Jeg har gjort mye jeg ikke burde ha gjort.... og det for å lage et ukeblad som liksom skal gjøre oss gladere. " sier Håvard Melnæs, journalist.

Filmen avslører et arbeidsmiljø der etikk og moral er frynsete og fraværende. Bestikkelser og skitne knep er dagligdagse. For å komme lengst mulig ned i skitten brukes høyst avskyelige arbeidsmetoder. Det ser ut for at alle mederbeidere kaster alle hemninger, og benytter korrupte metoder, som ikke tåler dagens lys.
Det er en kjennsgjerning at en stor del av befolkningen hevder at de leser dette bladet bare når de er hos lege, tannlege og frisør. Opplagstallene viser at mange av oss kjøper bladet, så det ligger nok mange rundt i de tusen hjem..

Jeg anbefaler absolutt denne filmen, som gir oss et innblikk i råtne arbeidsmetoder og kynisme de fleste av oss tar sterkt avstand fra.

Vi har filmen og boka

LAGT INN AV ELI KL. 06:19

skrevet av Eli

Det er tidlig sommer 1963. To unge menn møtes for første gang. De skal gjete saueflokken på sommerbeitet.  Ennis var forlovet allerede, og trengte penger til hus og hjem. Jack trengte også penger for å leve. De håndhilser inne på det lille støvete kontoret. To unge gutter som  ikke har rukket å fylle 20  ennå. Røffe karer.
Sommerbeitet lå over tregrensen på skogvesenets eiendom oppe på Brokebackfjellet. Det ble kalde netter og varme dager. Lange dager på hesteryggen, og så festmåltid ved  bålet: en boks bønner hver, stekte poteter og en klunk med whisky.
Livet er rått, og vakkert. Fjellene er store og ville, og cowboylivet er fjernt fra idyll. Det er et barskt liv med kjærlighet som verker, og kjærlighet på avveier.

Sommeren tar slutt. Så går fire år. Og Jack kommer på besøk.
Det veit du. Brokeback-fjellet gjorde noe med oss, og det er pokker ikke over ennå. Vi må finne ut hva vi skal gjøre, for helvete.

 Å være homse på 1930-tallet i USA var ikke ufarlig, men kunne utløse et skred av hat og dritt, å kunne rettferdigjøre  voldshandlinger og drap med det man hadde av våpen.
De to fikk bare den ene sommeren på Brokeback-fjellet.