
På Skåtøy utenfor Kragerø reiser Tove med mor og far mange somre. Hun står opp før mor og far, og løper ut som en virvelvind. Hun løper fra huset, ned forbi stien hvor det lukter så godt av nyslått høy, og videre til en skråning som er full av markjordbær.
Senere kommer andre reiser, men det er Kreta som blir hennes øy, sammen med barndommens Skåtøy.
Og så er det hunden. Alltid , eller ofte møter Tove Nilsen dyr som trenger hennes omsorg. Som Kretahunden, som følger etter familien, åpenlyst alene i verden. Den blir tatt imot av Tove, som pleier hunden og beholder den hele natten.
Og Tove Nilsen som voksen, og alene på tur, gravid med kynnere. Det vekker redsel hos henne. Kynnere varsler om noe som skal skje, og tanken på å eventuelt å føde her ute i sumpen, på denne øya, tvinger henne til å se at hvor uforsvarlig det er.
Tove Nilsen reiser også for å møte seg selv. Hun vil ikke bli et menneske som slutter å undre seg,eller slutter å leke, og hun vil aldri slutte å ta seg av herreløse hunder.
Ved Eli