Rase av Monica Isakstuen

"Rase" er en fortsettelse av boka "Vær snill med dyrene". Nå har hovedpersonen funnet ny partner, fått tvillinger, og har tre barn under åtte år. Monika Isakstuen tar opp et skambelagt tema, nemlig sinnemestring innad i familien og den daglige kampen med å besinne seg ovenfor bestemte, viljesterke små barn. Utfordringene kjenner vi oss igjen i: den stressede moren som rekke jobben og en av barna nekter å ta på seg vintersko, og vil heller ha sandaler, og ingen av de tre vil ha vinterdressene på.

Få vil innrømme at de faktisk slår eller rister barna i slike situasjoner, men mora sliter med å legge bånd på seg. Er det virkelig en slik mor hun vil være? Hun blir redd seg selv og går i forsvar: "Nei, jeg vil ikke si at jeg ristet henne - det var ikke alvorlig eller veldig hardt - gir ikke senskader". Det som er sårest i boka er når de små barna selv bemerker at hun er sint hele tiden, og blir redd for at hun skal slå.

Når naboen reagerer på bråk i leiligheten, og partneren oppdager at hun faktisk ikke har kontroll, blir det både flaut og skamfullt. Hun sammenligner hverdagen sin med strikking når tråden slår knute på seg og pinnene roter seg i hverandre eller antall masker ikke stemmer. "Hvorfor må jeg strikke kofte - hvorfor holder det ikke med skjerf. Hvorfor stoppet jeg ikke ved ett barn."

Det er ikke det at hun angrer heller. "Hvis jeg skulle velge bort noen, var det meg", sier hun.

Selv om temaet er alvorlig, er det også humoristiske innslag som går på usikkerhet rundt morsrollen, barneoppdragelse og partnerskap. Hvordan kan noen være glad i henne, og hvordan bevare forholdet når man er så sliten? Hun forventer ikke kjærlighet fra mannen sin når hun kjefter på barna og tar for hardt i dem. På den annen side, når han sier at nå får det være nok og snur i døra, synes hun han er avskyelig. Hvordan kan hun og mannen stå på samme lag gjennom hele den tøffe barneperioden? Som hun sier: "Hvem sier at kjærligheten utholder alt? En som ikke har barn selv."

Av Solfrid.

Nå er alt av Amy Giles

Livet til Hadley er en kamp for å dekke over og overleve. Ingen må få innsyn i hennes familieliv, og dermed få kjennskap til familiens mørke hemmelighet.
Her skal vi til den rike og velstående del av Amerika. Hadley er en ener på skolen, tar flytimer og er kaptein på Lacrosse-laget. I tillegg kjører hun jerndisiplin med joggetur og vektløfting med faren sin hver dag. Faren kaller hun for «drillgeneralen», og han dominerer livet hennes på sin egen, destruktive måte.  Familien går på «tå hev», og er hardt preget av farens tilfeldige humør og sinnstemning.
Moren har nok med seg selv og vinglasset, og jobber for å holde fasaden utad. Lillesøsteren Lila  lever det bekymringsløse livet til en vanlig 10-åring, og har så langt blitt forskånet for alt Hadley og moren frykter. Når Hadley får kjærest, vender imidlertid farens oppmerksomheten mer mot søsteren, til Hadley store skrekk. Hun prøver desperat å verne lillesøsteren for det samme som hun har vært utsatt for. Hun blir sliten av å skulle prestere på topp hele tiden, og vil mest av alt vil være sammen med kjæresten Charlie, og leve et vanlig ungdomsliv.

Charlie aner etter hvert at Hadley har noe å skjule. Han oppdager blåmerker og sår på kroppen hennes, og reagerer akkurat slik vi som lesere håper. Han tar kontakt med barnevernet. Heldigvis støtter Hadley dette, og vi håper så inderlig at noe skal skje.  

Boka er skrevet i vekslende kapitler kalt NÅ og DA, før og etter flyulukken. På denne måten fortelles historien, og vi forstår bakgrunnen for ulykken.
Dette er en sterk og gripende bok, godt skrevet om et alvorlig tema. Bakerst i boka er det kontaktinformasjon for de som har opplevd vold i nære relasjoner, og trenger noen å snakke med. Boka har også en fin forside med god symbolikk. Dette var en gledelig opplevelse av en ungdomsbok som jeg anbefaler på det varmeste. 
Dette er Amy Giles debut som ungdomsbokforfatter. Det skal bli spennende å følge henne videre. 


Av Solfrid.