Å skrive

av Eli
Denne boka handler om å skrive, og tittelen er Om å skrive av Hans Olav Brenner. Han hadde en lyst og en tanke om å få noen utvalgte forfattere i tale om selve skrivehåndverket.   Han spurte 13, og alle sa ja.
En er Lars Saabye Christensen, og den andre er Karin Fossum. 
I forordet  forteller Hans Olav Brenner om de vanligste spørsmålene som ofte dukker opp når forfattere er på turne. Hvor mange sider skriver du hver dag, eller skriver du hver dag? Får du inspirasjon,  eller må du vente på den. Blir den  noen gang ingenting?
Hva skal man med en bok som denne om man ikke vil bli forfatter? undrer Brenner så Jo,denne boka gir innblikk i hva et forfatterliv er, eller kan være, og den  åpner opp nye rom i selve teksten. Møtet med forfatteren blir også et møte med deler av et forfatterskap. Som Lars Saabye Christensen, som har en stemme som jeg gjenkjenner, og denne stemmen har en karakter som jeg blir kjent med, med et språk og en plassering i tid, og sted. Alt dette er med på å skape en person, en karakter.
Små ting som forteller de andre hva slags person en er, som å gi  personen en form for lyte, i tillegg til å gi karakteren troverdighet gjennom klær og oppførsel. Anthony Hopkins ble spurt hvordan han kunne nærme seg en så grufull rolle som Hannibal Lecter i Nattsvermeren. Det var vanskelig, men falt på plass da den tilbakestrøkne oljeglatte frisyren var på plass. Da fikk han taket på rollen. Det likte jeg sier Christensen. Til slutt er det sånn sier vår forfatter:
Alt blir mettet med mening, derfor trenger du færre og færre ord, og de få ordene du trenger må velges og behandles med den største omhu. Det er kullet som presses til diamant.
Og så til slutt er det oppstått et eget univers, befolket og etablert, og dette universets geografi, poesi og logikk gir en rekke muligheter og valg.


Noe jeg har sett er overskriften på Karin Fossum sin bit i denne boka. Hun skriver for det meste kriminalromaner, men  regnes for å være en noe anderledes forfatter enn mange av de andre som skriver kriminalbøker. Hun leter etter en person som er troverdig, mørk, men også noe av det lyse  Godhet/ondskap må finnes. Det mørke ved siden av det lysere.
Alle kriminalromanene til Karin Fossum har en tematikk,og  det er alltid noe hun vil ta opp i bøkene sine. Hun er svært opptatt av ordene hun bruker, og den første setningen skal romme det meste av hva historien handler om. Som denne.: Han ga seg til å lete etter en stor stein han kunne slå henne i hjel med. Dette er en dramatiske førstesetning, og det er kjempegøy å finne en sånn setning sier Karin Fossum. Den sier mye om hva denne romanen handler om.
I intervjuet med Brenner forteller Karin Fossum om en form for lykkefølelse når hun finner ord hun kan bruke, eller hele setninger. Han spør om den kjedelige delen av arbeidet, som de mange gjennomskrivingene hun alltid gjør, men det er like moro som den kreative delen. Hun former språket som en leireklump, og finner alltid noe nytt som dukker fram.
Gleden over setningene oppleves av meg som leser veldig sterkt. Begge disse forfatterne formidler denne følelsen tydelig, både i det mørke og i det lyse. Ordene som er med på å fortelle en viktig historie, eller som vil vise fram noe for oss som lesere.