De tre kameratene på østkanten i Oslo kaller seg "Prinsene av Mortensrud" og er uovervinnelige i egne øyne. Alle tre er norske, men to av dem har pakistanske foreldre. Selv om de to er muslimer, praktiseres ikke religionen slik foreldrene ønsker. De fester, drikker og dater som andre norske ungdommer. Men den kulturelle forskjellen er likevel stor, særlig i forhold til plikter og ansvar ovenfor resten av familien.
Etter å ha vært avstandsforelsket en stund, får hovedpersonen etter hvert god kontakt med Faiza, ei somalisk jente i klassen. Hun er troende, og forsøker få ham interessert i Koranen. Han har mange spørsmål, og etter en turbulent periode på familiefronten, lar han religionene få en sjanse og finner fred i bønnene. Han slutter å drikke, selge dop, og finner ingen interesse i å være med kameratene ut om kveldene. I stedet tar kjæresten og besøk i moskeen all hans tid. her møter han også Abdullah som viser seg å bli både venn og veileder.
Her er mange slanguttrykk som poteter for å beskrive nordmenn, bævusj (politi), flusa (penger), gerro (røyk). Seg imellom kaller de hverandre for pakkiser.
Etter å ha lest boka er det nærliggende (hvertfall for meg) å tenke på boka To søstre av Åsne Seierstad. Dette fordi fundamentalisme står så sterkt i boka. Andre som har mer fagkunnskap vil muligens være uenig.
Av Solfrid.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar