Graverens datter

ved Eli
"Hun hatet den sure lukten av munnen hans. Fjeset som var som en
kokt, sprukken tomat. Hun hadde sett det fjeset eksplodere i blod, brusk, hjernemasse.Hun hadde tørket det fjeset av de nakne armene sine. Hun hadde tørket det fjeset av sitt eget, for faen! Hun hadde plukket det fjeset ut av håret sitt. For ti år siden." 

Dette er en del av prologen i  boka, Graverens datter, som er skrevet av  den amerikanske forfatteren Joyce Carol Oates.  Det er fortellingen  om  familien Schwart som reiser fra Tyskland i 1936 og til havna i New York, hvor datteren Rebecca blir født. Den sure munnen er farens sure munn. Han har vært død i ti år, og det er Rebeccas følelser for faren som blir beskrevet av henne.
Familien regnes som en del av middelklassen i Tyskland, men synker helt til bunns  i Amerika. I Tyskland var faren mattelærer, nå blir han graver på den jødiske kirkegården. Det blir et usselt liv fylt av forakt for det meste. Barn og kone blir nektet å snakke tysk og den jødiske identiteten må skjules. Ingen skal vite noe om hvem de er.
 Det ender i alkoholisme og tyranni, hvor til slutt hele familielivet blir en katastrofe.
Så starter flykten til Rebecca. Hun flykter med en sønn hun har fått sammen med Niles Tignor.Han vil ha tak i henne og sannsynligvis straffe henne for flukten. Hun flykter igjen, og skifter hele tiden identitet ved å skifte farge på håret, forskjellig sminke, og ved å endre bevegelse og stemme.. Angsten for å bli gjenkjent, og for å møte Tignor ligger som en klump i magen hele tiden. Men hun klarer å skape en helt ny historie til sønnen og seg selv.
Boka er tjukk, men kanskje tjukk og god.
En regnfull søndag kanskje, vil passe for litt lesing.
Den står i hylla på biblioteket.