Så så jeg filmen igjen, og igjen... Film må være verdens sterkeste medium. Treffer den så treffer den, og du kan ikke beskytte deg, men bare lukke øynene når du må.
Filmen starter med ørken. Vi flyr over den i et lite fly. Noen skyter på flyet og treffer. Sånn begynner slutten, som er begynnelsen i filmen.
Det er kjærligheten. Det er svik og utroskap, og stor mørk sorg.
Det er slutten på den 2. verdenskrig,og vi er i Italia.
Hana er den unge sykepleieren som mister alle hun er glad i. Hun blir igjen i Italia fordi hun ikke orker mer død. Hun trer ut av rekken, og blir igjen i et gammelt kloster som nesten er bombet helt i stykker.
Der møter hun Almásy. En stygt forbrent mann, som ikke erindrer hvem han er? Eller?
Han kalles den engelske pasieneten, og er Hana's redning. Hun pleier han og leser høyt for han fra en bok han har. Og hun leser og leser og så begynner den andre historien., først i bruddstykker, så lengre sekvenser. Og så leser hun mer, og den store historien begynner.
Filmen er en stor fortellende film som har alt på den riktige måten. Helt og heltinne, krig og kjærlighet, skjønnhet og død.
Helten er ikke bare den vanlige helten, han er en helt som kan forandre seg og som kan gråte.
For meg er filmen et eventyr, som jeg kan se om igjen og om igjen. Den rommer alt, den er mainstream uten at det gjør noe, for den er god.
Og den får meg til å lengte mot ørkenen.
Boka kom ut 1992, og et år senere i Norge. Forfatteren heter Michel Ondaatje, bor i Canada, og har et langt liv som forfatter bak seg.
I 1996 ble historien film.
Her på biblioteket har boka plass i en hylle, og filmen står pent på plass sammen med de andre mer eller mindre gode filmer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar